fredag 18. august 2017







Alt klart for Weserübung



Alt klart for Weserübung!

Dette er å lese i bøker og tidskrift utgitt i Norge. Operasjon Weser, er det tyske angrepet på Danmark og Norge den 9.4. 1940. Den første planen het Studie Nord, men 27.1 1940 ble operasjonen omdøpt. Planleggingen begynte 5.februar, og 21.februar ble general von Falkenhorst utnevnt som sjef for operasjonen.

1.3.1940 undertegnet Hitler direktivet for Weserübung, som skulle ”hindre britiske overgrep i Skandinavia, sikre jernmalmleveransene fra Sverige, og gi flåte og flyvåpen baser for kampen mot England”. 20. Mars melte von Falkenhorst: Alt klart for Weserübung! Den 3.4. gikk de førsteskipene med forsyninger ut fra tyske havner med kurs for Norge (bare ”Jan Wellem” ankom Narvik i tide).Krigsskipene skulle befinne seg ved sine mål 9.4. kl. 04.15 norsk tid (05.15 tysk sommertid). Angrepsstyrken var delt i 6 grupper.Søndag kveld 7. april lå Kampgruppe Fem i Kiel. Ombord på flaggskipet Blücher holdt  gruppesjefen, kontreadmiral Oskar Kummetz, møte med sine underlagte sjefer. De ble gitt den siste orientering om den forestående ”Besettelse av Oslofjorden”.Ankomst Oslo var beregnet til klokken 05:00 9. april. Det var en slagkraftig styrke som den 8. april klokken 02:00 lettet anker og stod ut fra Kieler Bucht. Foruten den tunge krysser Blücher, bestod gruppen av tung krysser Lützow, lettkrysser Emden og torpedobåtene Albatros, Kondor og Möwe. 8 R-båter av 10. Minesveiperflotilje og to armerte hvalbåter var seilt i forveien og skulle slutte seg til styrkene underveis.

 Den tunge krysseren Blücher var den tyske marines nyeste større fartøy. Det ble overlevert fra verftet i september 1939. Sjef var Kapitän zur See Heinric Woldag. Blücher var offisielt oppgitt å ha et deplasement på 10 000 tonn. I realiteten var deplasementet over 13 000 tonn, og enkelte kilder hevder at skipet fullt utrustet og kampklart var over på over 18 000 tonn. Lengden var 206 meter, bredden 21,6 og dybde 5,8 meter (19 fot). Hovedbatteriet var åtte 20,3 cm (8”) kanoner i doble tårn. Sekundærbatteriet, som kunne brukes både mot sjømål og som luftvern, bestod av tolv 10,5 cm kanoner, også i doble tårn. Forøvrig bestod luftvernet av tolv 37 cm med mer kanoner og et antall 20 mm med mer firlingskyts. Tolv torpedoer var klare i fire trippelrør. 

Ytterst i Oslofjorden ligger Færder som med fyrtårnet  markerer innseilingen til Oslo. Litt lenger ute i fjordmunningen, men nærmere den østre landet, ligger Torbjørnskjer fyr. Om kvelden 8. april 1940 patruljerte to bevoktningsfartøyer, POL III og Fram, på en linje mellom Færder og Torbjørnskjær og derfra nordvestover mot Hvaler. POL III var et rekvirert sivilt fartøy. Hun var bygget som hvalbåt ved Aker Mekaniske Verksted i Oslo i 1926. Deplasementet var 214 tonn og lengden 111 fot. Med sin 137 hestekrefter dampmaskin kunne hun gjøre 11 knop. Bevæpningen var 76 med mer kanon på bakken. Besetningen var på 15 mann, og sjef om bord var vernepliktig marinekaptein Leif Welding Olsen.     

Det andre fartøyet på patrulje i dette farvannet. var Fram. Hun Tilhørte Marinen og var bygget som transportskip ved Stavanger Støberi & Dok i 1900. Lengden var 41,3 meter (135’) og deplasementet 255 tonn uten last. Gjennom tidene var hun blitt brukt til mange gjøremål, blant annet i fiskerioppsynet, som moderskip for undervannsbåter, og vannbåt for Kysteskadren. For tjeneste i nøytralitetsvakten var hun beskyttet med to 65 med mer Hotchkiss kanoner. Besetningenvar på 32 mann. Sjef om bord var vernepliktig marinekaptein G. S. Amundsen. Fra Sjøforsvarsdistrikt i Horten hadde skipssjefene kort tid i forveien fått ordre om skjerpet beredskap, uten at dette var nærmere begrunnet.     

Den kvelden, 8. april, mens de patruljerte i sine tildelte felt, var det til å begynne med klart vær med en antydning til måne og med lett bris fra sørøst. På østsiden av fjorden var det disig, og sikten ble etter hvert dårligere med tåke som kom sigende inn. Færder og Torbjørnskjær fyr lyste som vanlig. Det samme gjorde de øvrige fyr og lykter på kysten. 

Ved 23-tiden nærmet den tyskeangrepsgruppe nr. 5 seg munningen av Oslofjorden. Den gikk for slokte lanterner, og silhuetten av krigsfartøyene kunne så vidt anes i kveldsmørket. Fyrene lyste fremdeles mot de mørklagte krigsskipene. Tyskerne tok det som et godt tegn. De håpet å slippe inn Oslofjorden uten at nordmennene satte seg ti lmotverge. Men snart ble de to fyrene slokket. Det samme ble fyrlyktene lenger innover i fjorden. Kommanderende admiral, kontreadmiral Henry Diesen, hadde gitt ordre om det siden situasjonen var så spent. Bare én lykt inne på Drøbaksgrunnen kom ved en feiltagelse til å lyse hele natten. Ingen miner var lagt. Ordren om det kom for sent. Alt før lyset fra Torbjørnskjær og Ferder var slokket, hadde tyskerne møtt motstand. "POL III" hadde nettopp tørnet ved Færder og på kurs ØSØ i retning Torbjørnskjær da vaktsjefen observerte to mørke fartøyer på styrbord baug. Fartøyene hadde kurs inn mot fjorden. Han tilkalte sjefen som etter et blikk på inntrengerne ga ordre om å skyte et varselskudd med løsammunisjon med kanonen. Så beordret han fart og satte kurs mot de ukjente fartøyene og praiet krigsskipene. Klokken var 23:06. Den tyske sjefen beordret en av sine torpedobåter til å ta seg av den norske vaktbåten og ta det norskemannskapet til fange. Men sjefen på ”Pol III”, kaptein Leif Welding Olsen, ble såret og druknet. Den første nordmann falt før det var midnatt og før 8. april var blitt til 9. april.     

Innenfor Torbjønskjær og Ferder ble Oslofjorden bevoktet av Bolærne og Rauøy fort på hver side av fjorden. En halvtime før midnatt var Rauøy alarmert og klar til kamp. Lyskasterne på fortet søkte urolig fram og tilbake i nattemørket. I lyskjeglene fra den største lyskasteren oppdaget nordmennene så vidt de takkete konturene av ”Blücher” og”Lützow”. De fyrte varselskudd og fulgte så opp med skarpe skudd mot fartøyene. Men krigsskipene fortsatte innover fjorden uten å besvare ilden fra Rauøy. De bare satte to sterke lyskastere mot det norske fortet for å blende mannskapene der. På Bolærne fort fikk besetningen bare et glimt av skipene og skjøt ikke. Snart var de tyske skipene igjen dekket av nattemørket og tåken som drev tykk og tett i fjorden.    

Da de tyske skipene var omtrent midtveis i fjorden, stoppet de en stund. Landgangstropper gikk fra ”Emden” om bord i minesveiperen som fulgte de større krigsskipene og skulle brukes som landgangsfartøyer. Målet var Rauøy og Bolærne som tyskerne måtte nedkjempe så innløpet til Oslofjorden ble fritt, og de kunne avvise eventuelle britiskea ngrep. Troppene skulle også ta seg av den norske marinens hovedstasjon i Horten. Krigsskipene satte av landgangsstyrkene og fortsatte innover fjorden.      Det var altså ytterst i Oslofjorden Norge møtte det tyske angrepet først. Litt senere fikk nordmennene føling med det andre steder, sist i Narvik, for her stod tyskerne inn Vestfjorden og Ofotfjorden uten å møte noen motstand i det hele tatt. De hadde regnet med at det lå kystfestninger på begge sider av Ofotfjorden, for det gjorde det ved de andre fjordene som danner innløpet til byene tyskerne skulle okkupere. Derfor satte de av spesialtrent styrke som gikk i land på begge sider av fjorden og skulle ta seg av den antatte kystfestningen ved Ramnes. Mannskapet vasset i snø til livet, men fant ingen festninger, bare et kanonfundament. I norske kilder hadde tyskerne lest seg til at her skulle det ligge en festning. Men vedtaket om å bygge den var aldri blitt gjennomført. Krigsskipene nådde derfor Narvik havn uten viderverdigheter. Men da de stod inn mot kaien, ble de stoppet av det gamle norske panserskipet ”Eidsvold”. Det praiet tyskerne og fyrte av varselskudd. Tyskerne sendte en offiser over for å forhandle. Men da ”Eidsvold”ikke ville gi seg, gikk den tyske offiseren fra borde, skjøt opp et rødt signallys, og før ”Eidsvold” rakk å fyre av sin kanoner, ble skipet rammet av tre tyske torpedoer som trolig traff ammunisjonsmagasinet. Panserskipet brakk ito og sank i løpet av 15 sekunder. 175 mann gikk ned, mens seks ble reddet.

Da tyskerne hadde lagt til kai, fikk de også inn to fulltreffere med torpedoer på panserskipet ”Norge”. Det sank i løpet av minutt eller mindre. 101 mann mistet livet mens 90 ble reddet. Deretter ble Narvik raskt besatt.     

 I Trondheimsfjorden og ved innløpet til Bergen hendte omtrent det samme som ved fortene i Ytre Oslofjorden. De norske kystfestningene hadde fått melding om kampene i Oslofjorden og at fremmede krigsskip var på vei innover, men da skipene dukket opp, passerte de uten særlige vanskeligheter. Det ble skutt fra festningene, men den norske motstaden var ikke sterk og resolutt nok til å stoppe eller forsinke angrepet.     

 Etter krigen ble det undersøkt hvorfor. Vi skal ikke gå i detaljer her. Tyskernes forutsetninger holdt i hovedsak stikk. Når et besluttsomt angrep kom uforvarende eller nesten uforvarende,evnet ikke de norske kystfestningene å møte det effektivt. Trondheim og Bergen ble raskt okkupert.     

Ved Kristiansand gikk det ikke helt etter oppskriften. Tåken lå så tykk at tyskerne måtte utsette angrepet en times tid. Da de stod innover, møtte de så resolutt motstand fra Kristiansand festning, at de måtte snu. De prøvde en gang til, men måtte igjen snu på grunn av den hardnakkede norske ildgivningen. Men da krigsskipene angrep for tredje gang ved 11-tiden, meldte noen at fartøyene førte franske flagg, og dermed fikk de passere. Tyskerne hadde i mellomtiden bombet festningen fra fly, og det hadde kanskje sin psykologiske virkning. Det er iallfall svært tvilsomt om tyskerne brukte fransk flagg.     

 Ved Stavanger ankom tyskerne med fly. Den norske motstanden betydde ikke stort, og tyskerne hadde snart besatt flyplassen og byen. 

I Oslofjorden ligger Oscarsborg festning i Drøbaksundet der fjorden er trangest. Kommandanten, oberst Birger Eriksen, hadde allerede før midnatt fått melding om at fremmede krigsskip trengte inn. Senere kom det nye og til dels motstridende meldinger. Da folkene på festningen til slutt fikk øye på krigsskipene, var kommandanten derfor ikke sikker på nasjonaliteten til de krigsskipene han hadde bestemt seg for å angripe. Nøytralitetsinstruksen gav likevel hjemmel nok. Eriksen hadde gjort alle forberedelser til kamp. Han hadde for få menn, og de var nokså utrente fordi de bare hadde vært inne i kort tid. Ved hovedbatteriet hadde han tre gamle kanoner. Folkevittigheten hadde døpt den ene av dem ”Moses” fordi den i sin tid falt over bord og måtte fiskes opp fra sjøen. De andre to het ”Aron” og "Josva”. Så få som mannskapene var, bestemte Eriksen seg for å la ”Josva” stå ubenyttet, mens han fordelte folkene på ”Moses” og ”Aron”. 

 Klokken 04.21 var ”Blücher” 1800 meter fra festningen. Da smalt ett skudd og så ett til. ”Moses” og ”Aron” hadde talt. Begge skuddene ble fulltreffere. Samtidig åpnet kanonene på østsiden av fjorden ild. På den korte avstanden herjet den norske kanonilden forferdelig om bord på ”Blücher”. Det første skuddet gikk inn i hovedstillingen for luftvernartilleriet. Det andre traff en flyhangar der to fly med bensin i tankene kom i brann, og ilden bredte seg.”Blücher” seg langsomt oppover det trange Drøbaksundet som en lysende fakkel.Brannen raste om bord, og stadig lød det eksplosjoner. Omkring 2400 mann, marinegaster og soldater, kjempet for livet mot ilden og eksplosjonene. Så fyrte torpedobatteriet på Oscarsborg av to torpedoer. Begge gikk inn i skipssiden, maskinene ble satt ut av drift, og vannmassene flommet inn. ”Blücher” ankret opp, men da brannene nådde et større ammunisjonsmagasin midtskips og det sprang i luften, stod ikke skipet til å redde. Mannskapet fikk ordre om å forlate det synkende skipet. Noen skled ned det skrånende dekket til babord reling og slapp seg ut i vannet der. Andre stupte fra ti meters høyde på styrbord side. Klokken 06.21 sank ”Blücher” med baugen først og de tre svære propellene i været. Mange var fremdeles om bord. Andre kjempet for livet i det iskalde sjøvannet. Etter at ”Blücher” var sunket, fløt olje opp til overflaten og kom i brann. Noen frøs i hjel i isvannet, andre ble brent i hjel i havbrann. Omkring 1000 soldater og sjøfolk mistet livet ved ”Blücher”s undergang, mens omtrent 1400 slapp fra det med livet og kom våte, forfrosne og forbrente i land på østsiden av fjorden.     

 Mens ”Blücher” seg oppover Drøbaksundet, besluttet sjefen på ”Lützow” seg for å snu og trekke seg tilbake, og de andres kipene fulgte etter. Tyskerne regnet det ikke lenger for mulig å forsere Drøbaksundet. ”Lützow” var allerede blitt truffet og måtte regne med ytterligere treff slik som ”Blücher” Da torpedoene rammet ”Blücher”, trodde sjefen på ”Lützow” at ”Blücher” hadde gått på en mine, og at farvannet var minelagt. Da ville det være risikabelt å prøve og passere. Omkring klokken 04.40 forsvant de tyske fartøyene. Tyskerne ville landsette tropene lenger sør og la dem rykke fram til Oslo landeveien. Etter 15-20 minutter kamp hadde Oscarsborg festning slått tilbake det tyske angrepet mot Oslo og hadde tilføyd fienden et alvorlig tap. Under en halv time tok det å risse festningens navn inn i norskhistorie.     

 Offiseren på ”Blücher” som hadde ansvaret for skrinet som invasjonsplanene ble oppbevart i, klarte å svømme i land med skrinet. Der tente han opp et bål og brente papirene for å unngå at de skulle havne i feile hender, hvorpå han fikk haik inn til Oslo med et hyggelig ektepar fra Drøbak. Vel fremme i Norges hovedstad tok han ganske enkelt inn på KNA-hotellet: Her hadde tyskerne forhåndsbestilt rom til viktige personer innen staben som skulle lede invasjonen og okkupasjonen av Oslo.      

Først etter at angrepene var begynt, møtte den tyske sendemannen, dr. Curt Bräuer, opp hos den norske regjering (kl 04.30 om morgenen) og forlangte at Norge, så lenge krigen varte, skullea kseptere at Tyskland ”utøvet beskyttelse av kongeriket Norge”. Kravet ble avslått av en samlet regjering. Dette hadde tyskerne ikke gjort regning med. 

Etter at den norske regjeringen hadde avist det tyske ultimatumet, var Adolf Hitler en stund i villrede hvordan han skulle forholde seg. I mellomtiden hadde norske myndigheter handlet – ikke minst stortingspresident Carl Joachim Hambro. Ekstratog fra Oslo ble satt opp. Stortingets medlemmer, regjeringen og kongehuset reiste nordover til Hamar. Gullbeholdningen ble hentet ut fra Norges Bank. Det ble gitt ordre til alminnelig mobilisering. 

En rekke av de større tyske overflateskip ble forlagt i Nord-Norge. ”Lützow” og ”Admiral Scheer” i Polargebiet. Skipene ble beskyttet av torpedonett som skulle eliminere faren for ubåtangrep. En tysk jager var på 2 600 tonn og hadde en toppfart på 38 knop. I Trondheim bygde tyskerne opp betydelige anlegg for marinen. Spesielt stort format hadde ubåtbunkeren Dora. Den var målet for flere allierte bombetokter,men ble ikke uskadeliggjort. Etter krigen ble den for kostbar å rive, og er fremdeles intakt selv om bruken er forandret og den gjør tjeneste som lager.     

R-båtene var motorkryssere beregnet på kystpratulje, minesveiping og eskortetjeneste. De varierte i størrelse mellom 85 og 135 fot og toppfarten var omkring 20 knopp. ”Lützow”” ble senket av tyskerne etter å ha blitt hardt skadet i et bombeangrep på Østersjøkysten 4. mai 1945. ”Admiral Scheer” kantret etter et britisk flyangrep mot Kiel 9. april 1945. Slagkrysseren ”Gneisenau” var søsterskip til ”Scharnhorst” Skipet ble utrustet med 28-centimeters kanoner i tre tvillingtårn, men var opprinnelig konstruert for 38-centimeters skyts. Etter at ”Gneisenau” var blitt utsatt for et bombeangrep i Kiel 26. februar 1942, ble det besluttet å demontere skytset for å sette inn de opprinnelig planlagte kanoner. 28-centimeters skytset ble blant annet sent til Norge der det ble montert i et trippeltårn på Fjell ved Bergen, og et annet tårn av samme type ved Austråt i Trøndelag. Batteriet var det helt akterut, altså C-patteriet og ble kalt for Cæsar-batteriet. Batteriet var ferdig i september 1943, og eksisterer den dag i dag. Med en skuddvidde på 38 kilometer kunne innløpet til Trondheim kontrolleres med god margin. Et tilsvarende Batteri Husøen ble igangsatt allerede i 1940 på øya Tarva lenger ute. Dette var operativt på vårparten året etter. Det fantes enda større skyts i Norge. Det tyngste var to batterier med 40.6 centimeter kaliber. Ett på Engeløya sør for Narvik på sørsiden av Vestfjorden i Nordland, og fikk navnet Batterie Dietl, etter generalen som ledet tyskerne under kampene om Narvik. Detandre av samme størrelse på Trondenes ved Harstad. Kanonene var også her egentlig beregnet til bruk i skip, og de fikk tilnavnet Adolf-kanonene. En standard granat veide 1 030 kilo og gikk 43 kilometer.

”Tirpitz” ble på vårparten 1943 sent fra Trondheimsfjorden til Nord-Norge, og dette førte til at SIS la opp til en offensiv etterretning som tok sikte på å uskadeliggjøre skipet. Tidligere rapporter hadde bare siktet mot varsling om tyske operasjoner. Et nett av radiostasjoner skulle nå følge med for å kunne assistere allierte stridskrefter. Skipet lå stort sett i Kåfjord i Alta kommune, og der sørget Torstein Raaby og Karl Rasmussen med radiosenderen ”Ida” for en serie meget nøyaktige meldinger. På grunnlag av disse og andre klarte britene å rette avgjørende slag mot skipet. Ved et angrep med miniubåter 22. september 1943 ble det sterkt skadet, og britene mottok fra sine norske agenter nøyaktige data om tilstanden. Etterretningsrapportene var noen ganger så gode at de ble mistrodd. ”Tirpitz” ble utsatt for det ene flyangrepet etter det andre. 

3. april1944 klokken 05.29. 42 britiske Barracuda fly, eskortert av en større styrke jagerfly, angriper ”Tirpiz” i Kåfjord. Flyene kom så overraskende, at de store aggregater som skulle legge et beskyttende røykteppe ikke var ferdig. Angrepet førte til 14 treff og til dels betydelig skade. 112 tyskere ble drept og 316 såret. Likevel var ikke skadene større enn at de denne gangen kunne utbedres påstedet. ”Tirpitz” ble stadig utsatt for nye angrep, og 16. oktober 1944 ble det skadede skipet flyttet til Tromsø for å gjøre tjeneste som flytende kanonplattform. Straks gikk melding til London om skipets nye posisjon, og 12.November 1944 kom det avgjørende slag. Lancaster bombefly slapp flere seks-tonns bomber som blåste vekk vannet slik at ”Tirpitz” gikk rundt og ble liggende med buken i været. En stor trussel mot de allierte konvoier var eliminert.  

Hegra Festning, anlagt som sperrefestning i 1907 - 11, stilt i reserve 1926. 200 mann under daværende major Holtermann, besatte festningen i april 1940 og holdt ut i 27 dager mot tyske angrep, 7 falne på norsk side. Hegra festning førte sin egen isolerte strid i Trøndelag og ble berømt for det. Festningen ligger øst for Trondheim, i Stjørdal, et stykke oppe i åsen. Her holdt en improvisert styrke stand til 5. mai. Tanken var at fortet ville bli liggende i ryggen på tyskerne dersom det ventede allierte og norske angrepet nordfra gikk inn i landet ved Åsen og kom ned gjennom Skjelstadmarka ved Stjørdal. Siden det ikke ble noe av det, kom fortet ikke til å få noen militær betydning. Derimot satte det et moralsk eksempel og virket inspirerende i en vanskelig tid på samme måte som Vinjesvingen.

Krigen mellom Norge og Tyskland «tjuvstartet» i Eide. Dagen før krigsutbruddet landet et tysk sjøfly ved Lyngstad. Det var gått tom for drivstoff, fordi moderskipet var senket av en undervannsbåt. De to tyskere ble tatt vel i mot, siden landet vårt var nøytralt. Dagen etter - 9. april -ble Norge invadert av tyske styrker. De to tyske flygere ble krigens første krigsfanger og flyet ble Norges første krigsbytte. Den norske torpedobåten«Sild» kom og både flygerne og flyet ble hentet. "Jeg husker at vi sto på kaiaog vinket farvel, "sier Olaug Sæther Mjåseth fra Molde. Som den gangen var 21 år og bodde på Lyngstad." Men enda var ikke alvoret gått opp for oss." Det ble andre«boller» bare 14 dager senere da mørebåten «Driva» kom kjørende opp i Ramsvika hvor den ble bombet og beskutt fra fly fordi den førte noe av Norges gullbeholdning. Leiv Langset, nær kjenning av Olaug den gangen, sersjant,senere deltaker i felttoget i Romsdalen og politi i Molde etter krigen, skrev en avisartikkel om hendingene på Lyngstad. Siden han var tolk med militærbakgrunn, var han opptatt av å «pumpe» de to tyske flygerne for opplysninger.Han fikk greie på at flyet var av typen «Arado Seehund» med løse, ekstra bensintanker. Det var skutt ut med katapult kl. 08.12 den 8. april 1940 for åfølge moderskipet til Ålesund, men dette ble senket ved Stad. Flygerne hadde sluppet tre bomber mot undervannsbåten som senket moderskipet. De brukte også maskinkanonene.     

På Lyngstad ble lensmannen kontaktet, likeså ble det ringt til militære i Trondheim. Noe senere ble et Fokker-fly fra nøytralitetsvakta på Frøya sent til Lyngstad. Det var løytnant Finn Kjos. Han tok hånd om saken. Noen dager senere, den 11. april, landet han på Åndalsnes med det erobrede flyet og det ble satt inn i krigen på norsk side, mens britene fulgte like etter. Begge flyene gikk inn Trøndelag flygruppe. 13. april ble flygruppen flyttet fra Åndalsnes til Eidsøra ved Tingvollfjorden. Flystasjonen ved Eidsøra var på i alt 35 mann, pluss besetningen til noen britiske fly. Kjos, som senere deltok i kampene i Nord-Norge og i England, forulykket i 1941. Navnekortet til de tyske flygerne er oppbevart på Romsdalsmuseet.     

 For å belyse den forvirring som oppsto, kan nevnes at 10.april hadde havnefogd Aas i Kristiansund en telefonsamtale med admiral Tank-Nilsen. Sjefen visste ikke om Norge var i krig med Tyskland eller ikke. Førstom morgenen 11. april kunne admiralen fortelle havnefogden, som også var kommandørkaptein, at Norge hadde gått inn i krigen på alliert side.     

13. april ble Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt opprettet i Molde. Etter dette hadde Aas jevnlig kontakt med sjefen der. For at Kristiansund ikke skulle bli tatt ved overrumpling av en liten tysk styrke, etablerte Aas bevoktning av havna om natta. I hvert av sundene lå en båt, mens den fjerde ble brukt som rundebåt. Besetningen besto av havnebetjenter og frivillige sjøfolk. De ble utstyrt med brede, hvite armbind som var påtrykt «Havnevakt». Bevæpningen var en revolver pr. båt og bengalske fyrstikker. Ble et fartøy tatt, skulle det skytes varselskudd med revolveren og byens brannkanon på Innlandet skulle avfyres. Deretter skulle politimesteren og hans folk møte havnefogden på piren. Ellers i byen ble det opprettet et korps av frivillige  skyterlagsfolk. Også disse skulle møte på piren.      

 Men før man viste ordet av det, kom krigen. Det var en dyster stemning i Kristiansund 9.april 1940. Meldinger om angrepet på Norge skapte frykt. Folk undret seg; ville tyskerne skade byen vår? Stadige meldinger om tyske ødeleggelser og hyppige observasjoner av tyske fly over Kristiansund gjorde ikke frykten mindre. Den 22. april ble byen rystet av det første sjokket. Et veldig drønn tordnet overde tre øyene. Tyske fly forsøkte å bombe Omsundbrua, men traff ikke og skadet et hus i stedet. Steinsplintene drepte den 15 år gamle Ingolf Vatten. Frykten økte i Kristiansund. Om ettermiddagen den 25. april angrep tyske fly dampskipet «Statsråd Riddervold», bombet og beskutt av tyske fly på Freifjorden, mens fartøyet var på vei fra byen med kvinner og barn. En 250 kilos bombe traff skipet, gikk gjennom to dekk og havnet i et fat med klorkalsium i fartøyets bunn uten å eksplodere. Skipet ble truffet av mange mitraljøseprosjektiler, men ingen passasjerer ble såret. Mørebåten «Statsraad Riddervold» måtte returene til byen med den ueksplodert bomben i lasterommet.

 26. april kom det meldinger om angrep på Molde og Ålesund. Samme dag ble Mørebåten «Kvernes» beskutt og forsøkt bombet på Talgsjøen, da den var på vei til byen. Heller ikke denne gangen ble noen skadd.     

Det er forbausende med hvilken ro og fatning byens befolkning tok bombingen, mitraljøseskytingen fra flyene, byen brann og den hodekuls evakueringen. Det forekom ikke panikk eller hysteri. Det må karakteriseres som det rene mirakelat det under bombingen ikke gikk mer enn seks menneskeliv tapt. Likeledes at det gikk bra med alle de vel 12.000 mennesker som evakuerte med bil over bruene og med alskens farkoster. En medvirkende årsak til det var det vakre, milde været under selve evakueringen i ukene etter. Hadde det vært kaldt og stormende vær ville nok meget sett annerledes ut. Landbefolkningen viste over alt enenestående imøtekommenhet, hjelpsomhet og gjestfrihet mot den evakuertebefolkningen skrev havnefogd Lauritz M. Aas i sin rapport.     

 Erfarne tyske krigsflygere jevnet Kristiansund med jorden våren 1940. Flere av dem fikk ridderkorset for sin «heltegjerning» - å bombe sønder og sammen en totalt forsvarsløs by. Blant dem som ble hedret for dette var lederen for terrorbombingen, oberstløytnant Walter Loebel. Terrorbombingen av Kristiansund ble utført av «Løwengeschwader», KG-26. Alle fly i denne avdelingen bar et våpenskjold foran på siden av snuten, med en stilisert løve. Sjefen foravdelingen var oberstløytnant Walter Loebel. KG-26 var hovedsakelig oppsatt med Henkel 111 H-3, men hadde også eldre versjoner av samme Henkel. Dette bombeflyet var et to-motors middels tungt bombefly, moderne etter datidens krav med rimelig høy fart. Flyet var opprinnelig utviklet som passasjerfly før krigen, men Hitler øynet muligheten for et effektivt bombefly. Under borgerkrigen i Spania ble flyet og bombetaktikken utviklet. Mannskapene fikk god trening i terrorbombing i «Concor» legion. Overfallet på Polen ga også god trening for mannskapene. Det var ingen nybegynnere som tok Kristiansund under behandling.  I tillegg til Heinkel 111 brukte også avdelingen Junker 88, også det tomotors middels tungt bombefly. En «Stuka»-avdeling, junker 87, deltok under ledelse av hauptmann Paul Werner Hozzel.      

 Søndag den 28.April kl. 08.00 tok 11 Heinkel 111 av fra den okkuperte flyplassen Værnes sammen med fire Junker 88 og tre Stuka. Målet var Kristiansund. I følge briefingen for de tyske flymannskapene skulle Kristiansund brukes som base for engelske marinefartøyer. Byen skulle derfor utraderes, gjøres ubrukelig som marinebase. Flyene fløy uten jagereskorte, da motstand ikke var ventet. Bombene ble sluppet etter innøvet mønster, sprengbomber først, deretter syv minutters opphold, så brannbomber forå få mest mulig effekt. Maskingeværild gjorde forvirringen komplett med død og ødeleggelse. «Ausradierung» var tyskernes spesialitet.       
  Etter å ha droppet første bombelast, vendte flygerne tilbake til Værnes, hvor middagen ventet. Mens flygerheltene inntok middag, ble flyene etterfylt med nye bombeladninger, ammunisjon og drivstoff. Jobben var jo ikke helt gjennomført ennå, det tok fire dager.      ¨

Etter felttoget i Norge ble KG-26 satt inn i slaget om Storbritannia. Der fikk flyene en helt annen mottakelse. Der skjøt nemlig fienden tilbake. «Spitfire» og«Hurricane»-jagere gjorde grove innhogg i de tyske bombesvermene. Det var en helt annen krig enn utraderingen av vesle Kristiansund.     

Det var ikke bare Kristiansund som ble offer for de tyske bombeflyene. Den 22. april ble Sunndalsøra angrepet to ganger av tyske fly. Ti hus brente ned til grunnen og flere ble skadd etter at spreng- og brannbomber var sluppet mot trebebyggelsen. Noen dager senere ble stedet flere ganger kraftig bombet. 29 hus ble lagt i aske og 29 andre ble mer eller mindre ødelagt. Heller ikke denne gang gikk menneskeliv tapt.     

Torpedobåten «Skrei», som 9. april lå i Hestvika på Hitra, kom til Kristiansund 16. april for å fylle brensel. Skipssjefen fikk ordre om å gå inn i nordmørsfjordene forå vente på nærmere ordre. «Skrei» gikk inn Freifjorden og ankret opp i Skjevlingsvågen ved Aspøya, like ved Krifast i dag. Noen ny ordre kom ikke og båten ble liggende uvirksom under kampene i Sør-Norge. 2. mai fikk sjefen beskjed om å dimittere besetningen. Alt av verdi ble brakt i land og bunnventilene åpnet. Fartøyet sank på dypt vann 8. Mai ved Aspøya. I 50-årene ble «Skrei» hevet.     

Av Kristiansunds  1378 bygninger, var det 724 hus som ble totalt ødelagt og 117 hus som var mer eller mindre skadd. Ved 21-tiden den 29. april, mens Molde og Kristiansund sto i lys lue, kom den britiske «Glasgow», eskortert av to jagere, til Storkaia i Molde. Mens tyske fly slapp spreng-og brannbomber mot byen og den britiske krysseren uten at den ble truffet, ble 36 tonn av Norges gullbeholdning lastet ombord i båten. Det var lyst som dagen pågrunn av flammene. Mens dette sto på gikk kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen ombord i «Glasgow». Skipssjefen syntes det gikk vel hett for seg og kastet loss litt over kl. 23. Fire tonn gull sto igjen på kaia, mens krysseren stevnet ut i åpent hav, fulgt av tyske fly som forsøkte å ramme dem med bomber. Kursen var satt mot Tromsø.     

Den 7. mai kom en tropp tyske infanterister til Kristiansund. De heiste et lite hakekorsflagg under det norske flagg på Allanengen skole. Den 10. mai ble det norske flagget fjernet og et stort hakekorsflagg heist. Byen var hærtatt.     

 Allerede i 1939 var Kristiansund utpekt som mulig tysk flåtebase, og 27. april 1940 ble byen beskutt av tyske fly. Dagen etter klokken sju om morgenen kom et tysk fly over Kristiansund og laget en stor røykring over byen. De tyske krigsfangene i byen ble hysteriske av skrekk da de så røykringen. De viste hva det betydde, og kort etter ble kristiansunderne en erfaring rikere. Søndag den 28. april kl. 08:30 ble de første bombene sluppet. De første bombene traff skuret ved H. Chr. Dalls brygge. Infernoet var i gang. I flere dager terrorbombet de tyske dødsenglene byen. De gav seg ikke før hele Kristiansund var et kjempebål, og omtrent hele den vakre byen ved storhavet var lagt i ruiner. Tyskerne fraskrev seg ansvaret for ugjerningen, og skjøv skylden over på britene. Meste av befolkningen var evakuert da bombingen startet. De som var igjen, løp vettskremt ut og inn av husene for å berge det de kunne av verdigjenstander. 10 000- 11 000 mennesker ble husløse, og de fleste av dem mistet alt de eide. Byens brannvesen gjorde hva de kunne for å slukke flammene,men de måtte gi tapt for flammehavet og de tyske mitraljøser. Det verste under bybrannen i april og maidagene 1940 var mitraljøseskytingen fra de tyske flyene. De tvang brannfolkene til å søke tilflukt isteden for å slukke. Slokningsarbeidet var en håpløs oppgave. Det brant godt over alt og til slutt forsvant vanntrykket også. Det var ikke en dråpe vann i enkelte deler av byen. Instruksen for brannfolk var at de ikke skulle rykke ut før det var farefritt.Det vil si at flyene med sine bomber og  kuler skulle holde seg unna. Men dette var en håpløs instruks å følge i praksis når hele byen sto i lys lue. Skulle en bare la det brenne når flyene uten motstand svingte over byen med sin dødbringende bombelast eller skulle en forsøke å få bukt med ilden med fare å bli drept? Det aller meste av byens befolkning var evakuert. Men det var lite de fikk med seg av innbo og utstyr. Flammene fortærte nesten alt. Tilbake lå bare en ruinhaug.     

1.mai, som var fjerde bombedag, brant Sverdrupgården. Fra 2. etasje ble det kastet ut møbler da bygningen ble antent, mens eieren kom forsiktig bærende med puter og dyner. I Nerparken hadde en av byens originaler sovnet i bergede sengeklær. Da han våknet, ble han temmelig forbannet. Han fant ikke vinflaskene han hadde satt fra seg. «Her harjeg «berget» to korger vin og så er det noe tyvpakk som har stjålet dem». 

Og så kom de «grønne»…….               

Tyskerne etablerte «Festung Kristiansund» og var på det meste 5000 mann. Wermacht overtok deler av Allanengen skole og i Langveien 38 flyttet det tyske sikkerhetspoliti inn.      

En historie må vi ta med i denne forbindelse: En tysk offiser hadde beordret byens ordfører og stortingsmann, Uldrik Olsen, til å ledsage seg mellom ruinene. «Er det ikke forferdelig,» sa han, «hvordan engelskmennene har ødelagt for dere!» «Jo»,» svarte Uldrik Olsen,og satte opp sitt mest troskyldige ansikt, «og så frekke de er. De hadde til og med malt hakekors på flyene sine!» Tyskeren begynte straks å snakke om noe annet.      

9.mai skrev Jacob Halvorsen om sitt første inntrykk av den nedbrente by: «Det var med underlige følelser vi i går gjenså «Storhavets by». I gamle dager preget de utallige mastre havnen og byen. Nu rager skorsteinene, skakke og rette, som et stakket minne over de tusen hjem, som ikke var mer. Glede nover å finne sitt eget hjem i behold ble ingen glede, dertil var det så altfor sårt å se de mange ødelagte. En kan bare håpe at tiden også vil lege disse sår som er tilført så mange.»Romsdalsposten og Møre Dagblad utkom under krigen. Tidens Krav ble stoppet av tyskerne sommeren 1940. Branntakstprotokollene, «724bygninger ble totalskadet og 117 bygninger fikk partielle skader. Cirka63 % av den i byens bygninger, liggende verdi antas å være gått tapt.Skaden på bygninger, varer, innbo og løsøre anslås til 75 mill. kroner.»      

Med slottet som mektig kulisse var scenen satt for Josef Terbovens første offentlige tale som Reichskommissar 1. juni 1940. Han hilste nyankomne tyske SS- og polititropper velkommen. Men talen ble også overført i radio: Nå strekker det tyske folk åpent og ærlig og uten forbehold hånden fram til det norske folk, sa Terboven. Sammen måtte man bygge opp igjen de steder som var blitt ødelagt av krigshandlinger – hjulene måtte komme i gang igjen, og arbeidsløsheten måtte bort.     

Byens befolkning ville straks etter bombingen i 1940 starte gjenreisningen. Dette godtok ikke tyskerne. Så Kristiansund var den første byen i Norge som ble satt under tysk administrasjon. Det skjedde 29. juli 1940. Reichskommissar Joseph Terboven var selv i ruinbyen for å overvåke begivenheten. Reickommissar Josef Terboven hadde sikkert fått en annen instruks for oppbygningen av Kristiansund. En kan si at Terbovens tale 1. juni 1940, gjaldt ikke for Kristiansund.     

Her kan nevnes, i regjeringsråd i Tromsø (landets hovedstad) 3. juni 1940 ble det bestemt at motstanden i Nord-Norge skal opphøre og at Kongen, regjeringen  med Norges Banks gullbeholdning skal flytte over til Storbritannia, og at krigen mot Tyskland skal fortsette fra dette landet.     

Joseph Terboven avsatte Kristiansunds myndigheter og administrasjon, som det første sted i Norge. Etter tysk seier skulle byen bygges opp etter tyske planer, risset opp på høyeste hold, men uttegnet av norske arkitekter. Kaibakken skulle bli en bred gate - en øst/vest - akse med et monumentalbygg i vestre ende. I 1945 var bare 154 hus gjenreist, og det ble på grunn av tidsnød vedtatt å følge de foreliggende planer for videre gjennomføring. Under krigen ble byen omgjort til festning med styrker på opptil 5000 tyske mann.     

Kristiansunderne gikk fem tunge og dystre år i møte. Likevel minnes man det gode samholdet som utviklet seg i denne tiden. De tyske militærinstallasjonene og synet av grønnkledde, fiendtlige soldater i gatene økte de norskes trang til å ta vare på hverandre. Okkupasjonsmakten nøyde seg ikke bare med å utslette byen ved storhavet. Den ville også bytte ut mange av byens stedsnavn med tyske. Brunsvika skulle f.eks. hete Westbucht. Klubbahaugen - Rommelberg, Dalabrekka - Dr. Todt Strasse, og sist men ikke minst, Varden skulle heretter hete Leuchtturm Höhe.     

 For å vanskeliggjøre en mulig alliert invasjon hadde tyskerne bestemt seg for å sprenge hele kaia på Kirklandet. Til kaipillarene ble det festet bomber som kunne detoneres fra en bunker på Kongens plass. Overalt i byens sentrum var det plassert luftvernkanoner og artilleristillinger, og i Kaibakken var det anlagt en tanksperring. I Brinchmannsveien lå hovedsambandssentralen som hadde direktekontakt med forretten som omringet byen. Festningene rundt byen hadde som oppgave å beskytte tyskernes egen skipsfart. De skulle kontrollere innseilingen til fjordene og forsvare «Festung Kristiansund» mot eneventuell invasjon. I Karihola var det spesielt stor aktivitet, her ble det bygget store forsvarsanlegg, og på Klubba var det montert digre radarstasjoner. Den ene av dem ruvet godt i landskapet med sine 37 meter over bakken. Tyskernes radaranlegg på Klubba var det eneste av slike dimensjoner nord for Frankrike.     

 

 Karihola var et viktig militærstrategisk område. En svær lyskaster, med utrolig lysstyrke, sørget sammen med radarstasjonene for overvåkingen av hele området. Hurtig skytende luftvernkanoner som kunne beskyte fly i opptil ti kilometers høyde, var i fullberedskap. Kristiansund var væpnet til tennene. «Festung Kristiansund» var uinntakelig. Farvannet rundt byen var minelagt. På Kolviknesset på Nordlandet bygde russiske krigsfanger et stort torpedobatteri. Fra dette anlegget hadde tyskerne full kontroll over Talgsjøen, Tustna og Årsjøen. Deler av dette gigantanlegget står den dag i dag.     

Det var ofte militær aktivitet i Kristiansund. En gang klarte tyskerne å skyte ned det de trodde var et alliert fly. Jubelen over fulltrefferen ble snudd til fortvilelse da de oppdaget at det var et av deres egne fly som stupte mot svaberget.     

St. Hanshaugen var et slags hovedkvarter med verksteder, bunkeranlegg, staller, badstuer, våpenlager og arrestlokale. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. På havna lå krigsskip kampklare. I denne uhyggelige atmosfæren skulle altså folk prøve å leve et så normalt liv som mulig. Det ble fem tunge år. Folk måtte være forsiktige med hva de foretok seg. Det fantes angivere, og man kunne aldri føle seg helt trygg.      Det var ca. 120NS-medlemmer som gikk tyskernes ærend i Kristiansund. Overbeviste nazister var det vel ikke så mange av dem som var. Men det var nå engang slik at visse mennesker fant det formålstjenlig å samarbeide med tyskerne..     

Trygve Bratteli arbeidet som bygningsarbeider i Kristiansund de første krigsårene. Han drev illegalt arbeid og ble i juni 1942 arrestert og tatt med til politikammeret i Festiviteten. Derfra gikk ferden til Trondheim og senere til flere av de værste tyske konsentrasjonsleirene. Like før arrestasjonen hadde Bratteli gjemt et manuskript i takskjegget på et av husene han bygget (krysset Selmers gate-Clausens gate) Bødkers gate 15 A. Her gjemte han bokmanuset  til boken, «Våren som ikke kom». Da han kom hjem fra tysk fangenskap i 1945 dro han sporenstreks til Kristiansund og fant papirene. Det som skjedde i Tyskland, har Bratteli skrevet om i «Fange i natt og tåke», som kom i 1980. Året etter kom altså «Våren som ikke kom». I den forbindelse hadde Tidens Kravs journalist Steinar Brevik et lengre intervju med Bratteli, som sto på trykk 23.desember 1981. I intervjuet sier Bratteli at han gjemte manuskriptet i huset der han bodde. Og det er ingen tvil om at han på dette tidspunkt bodde i Kaptein Bødtkers gate 15A. Bratteli sa også følgende i 1981: «Grunnen til at jeg gjemte papirene der jeg bodde, var selvsagt fordi det var her jeg hadde best bevegelsesfrihet.» Trygve Bratteli ble statsminister 1971/72 og 1973/76.     

 Sorg og bekymring vek plassen for en spontan glede da freden endelig var et faktum 8.mai 1945. Tyskerne kapitulerte. «Festung Kristiansund» var historie, og norske flagg gikk til topps. Fem års liv i mørke tok endelig slutt.     

Den 27. juli 1945 kom kronprins Olav og 26. august kom kong Haakon på besøk, og i likhet med de mange britiske marinestyrker som besøkte byen denne sommeren, ble også de møtt av jublende folkemasser. 7. juli 1945 vil sikkert også bli husket lenge i Kristiansund. Da kom de fem politimennene som ble arrestert av tyskerne, hjem etter mange års tysk fangeskap.         

Folk var ganske utarmet og nedtrykt etter fem lange år under tysk diktatur. Matmangelen var kanskje verst, spesielt for unge mennesker. De som har opplevd rasjoneringen og varemangelen under siste krig, glemmer det ikke. Det var mangel på alt, og alle ble vant til å stå i kø. Så snart det kom melding om at det var fersk fisk underveis, dannet det seg lange køer på kaia. Folk stod timevis i kø i håp om å få en etterlengtet fiskemiddag, men ikke sjelden måtte man gå tomhendt hjem. Det som ble tilbudt av matvarer og andre husholdningsartikler, strakk som regel aldri til. Folk måtte ty til de utroligste surrogater.          Underbrannen i 1940 brant alle bakeriene i Kristiansund, med unntak av Bernhard Jordfalds bakeri i Vågen, det var bare litt skadet, og Johan Kjelles bakeri påInnlandet, som var helt intakt. Etter hver tkom fem bakerier i drift i byen, ved at det ble bygget tak over de brannskadde bakerovnene. Det var gamle gode ovner med solide magasiner som holdt varmen lenge. Etter brannen og under krigen var det meget vanskelig å få de vanlige råvarene. Bakerne improviserte, var fantasirike, og laget syltetøy av kålrabi, som ble malt og tilsatt sukkererstatning og farge. Mandelmasse produserte de av smuler og sukkerlake, som var en blanding av mandelsmak, litt sukker, sukkererstatning og farge. Ville folk hafyrstekake eller kransekake, så kom de med sjølplukka hasselnøtter, sukker og egg. Til bløtkake gikk det 100 gram hvetemel, 100 gram sukker, fire egg, melk og fløte. Marsipan, som var meget god, bestod av en grunnmasse for vannbakkelse, tilsatt mandelsmak og melis, mens vaniljekremen kokte de av vann, potetmel, farge, mandelsmak og litt fett, minnes bakermester Jarl Hansen. Krigstidens brødbakst, har du hørt det nyebrødet! Skøyet folk med litt oppblåst mage. Ja, brødet var jo et kapittel for seg, smiler Hansen. Det var nemlig meget vanskelig å få det godt, for melet var en blanding av forskjellige kornsorter med høy utmalingsgrad, d.v.s. med ca 96 prosent av hele kornet. Også var melet ferskt. Vi måtte brukemye surt «hev» for å få en brukbar deig, og det måtte stekes meget godt for å hindre at brødet ble rått. Ikke alle mager tålte dette, og slik «smalt» det ofte, ler han. Strømproblemer hadde vi og. Det hendte at elektrisiteten falt ut under bakinga, så mange bakere brukte bakved eller tømmeavskjær, til å varme opp ovnene. Den brant fort og intenst, og etter en time kunne vi rake ut glørne og steke. Denne oppvarmingen varte flere timer. Brødsteikinga gjorde vi unna først og senere bakverket, forteller Hansen.      

Forbudet om å ta med seg matvarer fra landet ble strengt håndhevet, og mange liter melk ble helt over bord under razziaer på lokalbåtene og fergene. De som arbeidet for tyskerne eller tok såkalt tyskerarbeid, fikk godt betalt og led mindre nød. 

 Et velordnet samfunn har aviser - aviser som tar stilling til alt som rører seg i tiden. Kristiansund hadde i 1940 en lang avistradisjon å se tilbake på, og byens aviser hadde vært en viktig bidragsyter til det demokratiet vi hadde før 9. april 1940. Arbeiderpartiets Tidens Krav, Venstres Romsdalsposten og Høyre Møre Dagblad hadde gitt et balansert bilde avden politiske situasjonen i byen og informerte leserne om stort og smått. Romsdalsposten¨ og Møre Dagblad tok opp sin virksomhet etter bybrannen og var byens eneste offentlige aviser under krigen. Sommeren og høsten 1940 var avisene preget av den nye situasjonen byen var kommet i, og fra alle hold kom oppfordringene om snarest å skape levelige vilkår for folk flest.     

Alle matvarer var rasjonert. Rasjonering av smør og margarin hos produsentene ble gjennomført ved innføring av fettrasjoneringen 20. juni 1940 – 45 g pr. person pr dag. Virkelig smør fikk folk så å si aldri på rasjoneringskortene. Margarin var iblandet25 prosent vann.  Fra 1. april 1941 gikk rasjonen ned til 40 g pr. dag med et tillegg på 5 g for folk med tre eller flere tilleggskort på brød. Fra 2.desember 1941 ble fettrasjonen satt til 30 g med tillegg av 5 g for folk med totilleggskort, og 15 g for folk med tre eller flere tilleggskort på brød. For en hardtarbeidende skogsarbeider eller veiarbeider gikk dagliglivet både på helse og gram løs.     

Stadsingeniør Røkkum opplyste at det var stor mangel på arbeidsredskap, men 30 mann var i arbeid med å rydde tomter, reparere vannledninger og rive skorsteinspiper. Og en del arbeidsledige satte poteter i den tidligere skolehagen i Brinchmannsvei.      

Kommunen opprettet matstasjoner i byen, de var overfylte, og folk syntes at det var rett og riktig at de som hadde sitt arbeid i byen hadde førsteretten til å kjøpe mat der, besøkende fikk komme i andre rekke.  Rådmann Anton Næss henstilte til dem som hadde hus å ta i mot husville. I første omhang ga ikke henstillingen noe resultat, så senere måtte rådmannen sette makt bak kravet om å avstå husrom.              Stadig flere firmaer gjenopptok sin virksomhet ut over sommeren og høsten. Telegrafverket flyttet inn i en leilighet med 5 rom og kjøkken i Clausenenga.     

 Storparten av byens befolkning sto ribbet til skinnet etter bybrannen. Gavelagret hadde delt ut 3300 kasseroller, 2000 ulltepper, 2000 par herresko og 6000 par strømper fram til august, men det monnet lite. Den akutte situasjonen ble avhjulpet, og brannlidte huseiere fikk greie på at de skulle få full erstatning for tapte eiendommer. Verre var det nok for alle dem som ikke hadde assurert sitt innbo og løsøre - det var to tredjedeler av byens befolkning.     

En tror det vararkitekt Erik Rolfsen som var med på å bestemme den nye traseen som skulle forbinde bydelene med hverandre. Allerede i 1940 la han også fram planer om å anlegge en folkepark på østsiden av gårdbruker Glærums eiendom. Tyskerne presset sterkt på for å få gjort ferdig veien mellom Gomalandet og Kirklandet, «Wilhelm Dalls vei». Freiveien var jo før den eneste kjørbare forbindelse mellom Gomalandet og Kirklandet. Veien var ferdig i 1945, men viadukten var ikke ferdig, så tyskerne måtte forlate byen den veien de kom.     

Og 16. desember averterte Nasjonal Samling sitt første møte - kristiansunderne gikk inn i sin første krigsjul.     

Bodø 23. oktober 1940. «Prinsesse Ragnhild» var første hurtigruteskip som gikk ned under den annen verdenskrig. Onsdag 23. oktober, første krigsåret, gikk den fra Bodø på  formiddagen. Klokka 11.30 gikk den på ei undervannsmine som rev opp bunnen og i løpet av minutter gikk den ned i dypet. Om bord var anslagsvis 450 passasjerer og tyske soldater. Over 300 druknet, av disse var 79 nordmenn.      Frakteskuta«Battenfjord» (82 fot) med skipper Knut Indegård fra Gjemnes, Petter Sjøholt fra Molde og de tre smølaværingene Hans Lie, Johan Brevik og Oskar Mortensen, ble forbiseilt av hurtigruta tre ganger fra Trondheim. «Prinsesse Ragnhild»passerte dem for fjerde gang like ved Landego. Da skjedde forliset. Noen sto apatiske ved rekka, andre fikk på seg livbelter. Talja på den ene livbåten røk. Folk raste i den iskalde sjøen. De fleste hoppet på havet før skuta reiste seg på kant bare noen minutter etter eksplosjonen. «Prinsesse Ragnhild» forsvant idypet med baugen først. Hans Lie, somvar maskinassistent, lå på køya da han ble purret av kokk og kamerat Oskar Mortensen:- Hurtigruta går ned.      Han fikk på seg tresko og bukse før han sprang på dekk. De var 500 til 700 meter unna og så tydelig hvordan panikkslagne passasjerer forsøkte å berge seg. Et sant kaos var de vitne til. Men arbeidet begynte. 1400 tomkasser ble lempet over bord fra«Battenfjord». Oskar og Hans svingte ut lettbåten, mens Petter var på dekk for å ta imot. Oskar rodde. Hans trakk opp overlevende. Bergingen var så hardbar at de tråkket i stykker lettbåten. Utallige turer gjorde de. 5-7 overlevende i bunnen av båten hver gang. På slutten måtte de ause med bøtte da kjølbordet va rødelagt. Sjøen var rolig til å begynne med, men kulingen økte etter hvert og gjorde jobben vanskeligere. Skipper Indergård uttalte til Tidens Krav i 1975 at hadde ikke «Battenfjord» vært der akkurat da, ville nesten alle ha druknet. Nå ble 142 mennesker, nordmenn og tyskere om hverandre, tatt ombord. Fem døde på vei til sykehus i Bodø. Frakteskuta fra Nordmøre berget 137 mennesker som er absolutt det meste som ble tatt hånd om på en kjøl under hele krigen. Ei lita skute fra Sortland tok opp14 levende. To døde på vei inn. Flere hundre kavet for livet i bølgene. Noen med livbelter, andre uten. Kulingen økte. Hyl og skrik. Bønn om hjelp. Rop på mamma. Hjerteskjærende scener. Norge var i krig. I infernoet av jammer og gru sto plutselig en 23-åring fra Smøla. Redningen for om lag hundre mennesker. Sammen med kameraten, også han fra Råket på Smøla, rodde de lettbåten bort til de forliste. Trakk 5-6 opp og rodde til redningen, frakteskuta «Batenfjord». På hver turhengte folk seg i ripa. Flere ganger var lettbåten ved å velte med reddede ombord. Det var en grufull situasjon. De stakkars menneskene i havet grep etter sin siste redningsmulighet. De to ombord kunne ikke ta flere enn båten bar. Det var ikke annen mulighet enn å frigjøre seg. Håpet om at de fløt når båten kom tilbake var liten. Noen var uten belte.       Hans husker spesielt ei dame som kom svømmende. Hun ba om å bli berget:- Jeg skal ha barn.Hans trakk henne over ripa… Har du truffet noen av alle dem du og kameraten berget? - Bare en. Ved en tilfeldighet traff jeg Laura Norum i Trondheim. Hun fikk revet opp låret under forliset, men klarte seg. Ellers har jeg ikke møtt noen, sier han stille. Hans Lie vil helsti kke prate så mye om det som skjedde i 1940. Han er beskjeden. På veggen i stua henger innrammet et brev fra Det Nordenfjeldske Dampskipsselskap, datert 21. november 1940. Der står det:«Vi tillater oss herved at sende Dem kr 100 som påskjønnelse for den verdifulle hjelp De ydet ved skibets krigsforlis den 23.f.m.». Dette er eneste håndfaste bevis på Hans Liesbragd fra første krigsåret. Fra Folkehjelpen fikk han og det øvrige mannskapet om bord i frakteskuta «Batenfjord» en vadmelsdress hver. Fra general Falkenhorst, sjefen for de tyske styrker i Norge, fikk han 200 kroner via skipperen på skuta. Det er alt. Hans Lie klager ikke. Han gjorde sin sjømannsplikt. Hvor mange turer de gjorde? Det antydes 15 - 20 turer. Når vi så vet at de hadde plass for 5-6 personer i den 16 fot store lettbåten eller tre-mannsfæringen som Lie sier idag, så skulle det anslagsvis være godt over 100 personer de to smølaværingene brakte til livet.  Nøyaktige tall får vi aldri vite, men Hans Lie har en god følelse inni seg når han tenker på hvor mange de klarte å få opp av sjøen denne redselsdagen. Samtidig sliter han med mareritt enkelte netter. Tankene går til alle dem som han måtte slite løs  fra båtripa mellom hver tur for at ikke de selv skulle gå under. Da ville færre blitt berget.     

KONGELOSJEN i Nationaltheatret har fåttnytt navn: Fremmedlosje nr.2. Avisen Tidens Tegn brakte en notis om at propagandaminister Gulbrand Lunde hadde sittet i Kongelosjen. Først sendte Reicskommissariatet ut et dementi, men ba senere redaksjonene om ikke å trykke det. En tysk krigsrett i Trondheim dømte en 34 år gammel dame til ett års fengsel for fornærmelse av det tyske folk. Hun har ifølge tiltalen skåret med kniv i et bilde av Hitler og ødelagt det. - En mann ble bøtelagt for å ha brukt motorsykkelen sin på en bærtur… 

Det andre okkupasjonsåret1941 ble grepet på samfunn og enkeltmenneske betydelig strammere. Dette blei kke kommentert verken i leder eller reportasjer i avisene, nei, en må til annonsesidene for å skjønne det trykket som folk måtte leve med. Her finnes alleslags kunngjøringer, og advarsler, forbud, reguleringer og sist, men ikke minst, nye eller endrede rasjoneringsbestemmelser: Byggematerialer, kjøtt og flesk, erter, bønner, mel, sirup, sukker, melk og for enkelte kanskje værst av alt, rasjonering på vin, brennevin og tobakk! På fyrstikkeskene sto det trykt: Wer Feindsendet hört, verräf sein Volk! ”Den som  hører på fiendens sender, forråder sitt folk!”. Men nordmenn flest røkte nokufortrødent videre på sin mange ”nye” norskdyrkede tobakksmerker, gjerne med det ene øret til London-nyhetene. Og alle borgereover 15 år skulle ha legitimasjonskort. Til og med trafikkreglene fikk forandringer: Alle kjøretøyer skal heretter angi forandringer av kjøreretning -også håndkjerrer!     

 byene begynte åta form, og 150 permanente hus var ferdige eller under oppføring, Konsul Johnsens gate var tidlig ferdig. De første norske fallskjermsoldatene begynte sin utdannelse i Storbritannia. Herens overkommando hadde bestemt at en del soldater skullefå fallskjermutdannelse, og ved seks 14-dagers kurs ble det utdannet i alt 75befal og menige. Disse ble grunnstammen i det norske fallskjermkompaniet somble opprettet senere og stasjonert i Skottland. Penicillin ble for første gang prøvd på et menneske, og enmåneds tid senere ble stoffet brukt på seks syke personer med overbevisenderesultat. En britisk lege, Alexander Fleming, hadde i 1928 studert en kultur avstafylokokker hvor han tilfeldigvis la merke til at det ikke fantes mikrober iområdet rundt muggsopparten Penicillium notatum. Av denne muggsoppen klarte hanå fremstille den bakteriedrepende substansen som han kalte penicillin. Flemingfikk Nobelprisen i medisin og fysiologi i 1945. Idrettslagene averterte jevnlig sine møter, og midt påsommeren var det fest i Folkets Hus på Dale. Musikken sørget Rolf Stavrum for.Husby Kino holt til på Dale, og en tid var kinoen også i Allanengen skole.     Kristelige foreninger og lag, humanitære organisasjoner, bridgeklubberog sjakk - klubber og alle ikke politiske organisasjoner hadde sinesammenkomster. Sett fra utsiden så det ut til at de 11.600 personer som bodde ibyen i 1941 førte et tilnærmet normalt samfunnsliv. Ville en ikke gå ut imørklagte gater om kveldene, kunne en i det minste sitte hjemme med sinkaffeerstatning og høre på radioen, - og høre «stemmen fra London», som til ogmed hadde vært redaktør i Romsdalsposten. Dette ble det imidlertidslutt på i august. Radioapparatene ble krevd innlevert! Theobald Tufs,såpekoker, Møre Dagblad, var ute med sine ironiske sleivspark av og til: Viskulle ha nydt et kjøttmåltid i går, men det falt dessverre i fisk. Etter densiste nedskjæring av kafferasjonen forlyder det at byens kjøpmenn er gått overi tellegramtjenesten! Selv med kompass er det nå vanskelig å finne ost. I natthadde jeg en lykkelig drøm, jeg drømte at jeg gled på et bananskall. Om femtiår vil visse manufakturhandlere med skrekk minnes visse punkter i sin fortid.Disse små lyspunkt av humor slo godt an den gang, i dag er det vel ikke allesom skjønner poenget.       10.september innfører Terboven «civilunntagelsestilstand». Ca 120 personer ble arrestert. Standretten trådte i kraft og dømte LO-juristViggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm til døden. De ble skutt sammedag. 25 andre ble dømt til harde straffer.1. september dro ca 50 båter med 730 mennesker ombord ut franorskekysten med kurs for alliert havn. De aller fleste kom fram, men noenforliste eller ble borte. Samlet tap i september var 25 flyktninger. Trafikkenvar størst i denne måneden, hele krigen tatt i betraktning.                Like før jul blespeiderbevegelsen forbudt, og Karsten Sunde, som undertegnet seg for hv.Kretssjef, ba alle levere inn uniformer, merker, flagg etc.      Noe senere kom en kunngjøring om generellavleveringsplikt for telt og ryggsekker. Julegaven det året var Pucks«Hjembyens vers.» ”Dobbeltrensa”Melkeomsetningen var fri fram til 18. August 1941, da komforbudet mot framstilling og omsetning av fløte, forbud mot bruk av melk ogfløte til framstilling av is eller iskrem og samtidig regler for omsetning avmelk fra produsent. Melkeprodusenten skulle bare levere – melk til meieri, ogmed tillatelse fra forsyningsnemnda til forbrukere – bare den fastsatte rasjon.Melkebøndene ble pålagt å levere all melk de produserte utover det som trengtestil bondens egen husholdning og til nødvendig oppdrett. Salg av melk fra meierible regulert etter fast-kunde-systemet.      Melk var på egenbok der hvert kjøp skulle føres inn. Melkeboka måtte tas med og overføres frakommune til kommune hvis en var på reise. Og melk under okkupasjonen – den varensbetydende med skummet, meget blå melk – for de fleste. Helmelkrasjoneneskulle sikres til barn, syke, gravide og blodgivere i første omgang. Høsten1944 var situasjonen slik at kunne bare skaffes helmelk til barn under to år.Til voksne var det praktisk talt aldri tilstrekkelige mengder av de oppsattedagsrasjoner skummet melk.      Forskrifter erén ting, virkelighet noe annet. Melken kunne være helt blå og gjennomsiktig,skikkelig ”dobbeltrensa”. Mange fikk ikke melk i lange perioder.       ”Alt varrasjonert. Hadde vi bare fått det vi hadde rett til på rasjoneringskortet, mendet var vanskelig. Særlig fett og sukker”.      Vinteren 1941/42 fikk lege Erling Kristensen i oppdrag ålede den sivile motstandskampen i Kristiansund og på Nordmøre. Med sinintelligente lederstil klarte han å holde det gående helt til freden i 1945.Selv ikke infiltratøren og angiveren Henry Oliver Rinnan klarte å overlisteKristensen.      Den beryktedetorturisten Henry Oliver Rinnan i Trondheim, som gikk i tysk tjeneste, forsøktegjentatte ganger å spinne sitt nett i Kristiansund og på Nordmøre. Men takketvære mottiltak i motstandsbevegelsen, ble ingen av de som var med ihjemmefrontens organisasjoner på Nordmøre arrestert.      Deførste Rinnan-gruppene på Nordmøre ble organisert på Smøla. De kom etter atShetlands-Larsen gikk i land på Brattvær i 1943. Tyskerne var særliginteressert i om han hadde kontakter på Smøla, som kunne røpe mer om hansbevegelser. Etter de opplysninger Kristensen hadde, ble i hvert fall en provokatør anmeldt tilpolitiet i Kristiansund som engelsk spion. Han ble arrestert og sluppet løsdagen etter.      Kort tid etter i-43 ble det opprettet en ny negativ motstandsgruppe (Rinnan-folk) på Smøla.Denne ble oppløst etter at en fra motstandsbevegelsen i Kristiansund reisteutover og fortalte at det var en tysk spionasjegruppe.       I 1943 ble detopprettet en negativ gruppe på Straumsnes og en ny i 1944. Disse gruppene bleavslørt ved kontakter til vår organisasjoner i Kristiansund. I begge tilfellerble lederne transportert over til Sverige. Det bød alltid på visse problemer åoppløse slike grupper. For det første fordi det alltid var vanskelig å vitehvilke grupper som var negative og hvilke som var reelle Milorg-grupper.      Kristiansundernes opposisjon til tyskerne var meget sterk. Men på grunnav risikomomentene, tok det tid å få til en aktiv motstandsbevegelse. Detstartet med at daværende ordfører Ulrik Olsen i juli 1940 motsatte seg attyskerne tok over dirigeringen av gjenoppbyggingen av byen. Dette fikk selvesteTerboven til å reise til Kristiansund. Resultatet ble at bystyret og UldrikOlse ble avsatt. Så vidt jeg vet den første byen i Norge, fortalte Kristensen.      Tidlig i krigenbegynte enkelte å samle inn penger til arresteres pårørende. Utpå vinteren1940/41 ble opposisjonen organisert i og med nazistenes angrep på våreorganisasjoner. Det var på det tidspunkt opprettet kontaktpunkter i de flesteorganisasjonsgrupper som lærere, leger, industrifolk og så videre. Hver for segfikk de tilsendt paroler og hva de hadde å gjøre i spesielle situasjoner. Jegkan også i samme forbindelse nevne at alt idrettsarbeid i Kristiansundopphørte. Det ble ikke arrangert en eneste idrettskonkurranse før krigen varslutt.      Min førsteoppgave som leder for den sivile motstandsbevegelsen vinteren 1941/42 var å fåorganisert lærerutmeldelsen og garantere økonomisk støtte om de måtte slutte.Jeg kan nevne at i løpet av to dager fikk jeg samlet inn 30.000 kroner og fikkpå den måten dekning for to måneders lønn til samtlige lærere som melte seg ut.Lærerfronten var svak her i byen, men ved en revisjon av tallene kom vi framtil at mellom 60 og 70 prosent melte seg ut av lærersambandet. Ingen lærere iKristiansund ble arrestert.      Jeg hadde bygdopp en organisasjon ved å skaffe meg kontakter innen de forskjelligeyrkesgrupper både i byen og på landdistriktet. Disse kontaktpunktene fikkparoler som jeg fikk tilsendt fra Oslo, mangfoldiggjort av mine folk, ogutsendt i forskjellige antall eksemplarer alt etter hvilken betydning de skulleha.      Det er alltidstore problemer med å få hundre prosent tilslutning. Det er vanskelig for meg åhuske detaljer. Jeg husker selvsagt best det som var mest vellykket, men avspesiell intense var tyskernes forsøk på å moplisere folk til arbeidstjenestepå festningsanlegg. Leder for arbeidergruppen i Kristiansund var TrygveBratteli. Da han ble arrestert, arvet jeg hans skrivemaskin, som ikke var registrert.(Denne skrivemaskinen er nå levert til Nordmøre Museum).      Jeg har funnetet notat at vi hadde 45 ungdommer som var uttatt til arbeid på tyskefestningsanlegg. Samtlige 45 kom seg unna på ett eller annet vis ved hjelp avlegeattester (skrevet av Kristensen), ved å flytte på landet eller ved hjelp avarbeidskontoret.      Jeg husker ogsåat tre ungdommer var plukket ut av NS til å tjenestegjøre i Quislingsførergarde. Alle tre rømte til Sverige.      Et sørgeligkapitel var kanskje borgervakten. Det skjedde i 1945 da tyskerne for åforebygge alliert sabotasje satte ut nordmenn som vakter på forskjelligeanlegg. Vi organiserte da gjennom Sivil-org. En gruppe som nektet å delta ivakttjenesten. Førstemann ble arrestert og sent i fengsel i Ålesund. Det varPetter Branem. Politimesteren ringte med beskjed om at to ville bli skutt hvisde ikke møtte. Valget var vanskelig, men jeg bestemte at aksjonen måtteavblåses.       Når det gjeldernyhetsspredning var området meget godt dekket. Da tyskerne beslagla radioenehøsten 1940, var det mange som beholdt sine apparater og senere brukte dem tilavlytting og spredning av nyhetsstoff. Vi fikk også spredt intervjuer, aviserog forskjellig andre saker.      Vår egen avisfikk vi i 1942. Den var John Hansen, som blant annet var deltaker iFinlandskrigen, som begynte sitt eget trykkeri. Han holdt på til krigen varslutt. Når jeg ser tilbake på den sivile hjemmefrontsmotstand iKristiansund, så er resultatene både og. Jeg mener det er viktig å supplere medopplysninger på enkelte områder hvor vi kanskje var på høyde med andre steder.Blant annet gjelder dette understøttelsen av arresteres pårørende. Ifølge minenotater samlet vi inn over 300.000 kroner (et enormt beløp den gang).      Nasjonal Samling(NS) hadde omlag en prosent medlemmer i Kristiansund. Størstedelen varmedlemmer av ideologisk overbevisning. Det var få som var rene angivere.Kanskje dette er noe av grunnen til de relative få arrestasjoner. Etter minenotater ble det arrestert omlag 200 personer av tyskerne under krigen.(Kristensen underslår hele sin egen innsats og betydning på dette felt). Lørdag 3. januar 1942ble bakermester Leonhard Siversen skutt ned på åpen gate - i Langveien.      Mandag morgenhadde Møre Dagblad en lang nekrolog, men ikke ett ord om selve hendelsen. Hansdød ble betegnet som en hastig bortgang. Et uendelig langt sørgetog fulgte hansbåre da han ble begravd noen dager senere.          I slutten avjanuar ble det veldig kaldt, og vannet frøs i 30 - 40 av de nye boligene. Denfysiske kulden var nok til å holde ut, verre var det å avfinne seg med at 1.februar arrangerte Vidkun Quisling statsakt på Akershus. Han overtok somministerpresident i spissen for nasjonal regjering. Han trodde Terboven skullefrasi seg makt og overgi den til Quisling. Det skjedde ikke. Dagen ble ikke«større enn både 7. juni og 17. mai » som NS håpet. Han ble innsatt somministerpresident 1. februar. Kristiansund lag av Nasjonal Samling sentefølgende telegram:                           Kristiansund lag samlet i møte hilser og hylder føreren i det nye kall.                           Vi ønsker Dem hell og lykke i Deres arbeid for land og folk.                           Heil og Sæl! Idrettsorganisasjonene var de første som fikk merke det nyestyret. Det nye «Norske Idretts Organisasjon» påla alle bestående idrettslag åunderlegge seg den nye idrettsorganisasjonen i Norge.      Gjennomannonsene kan vi følge hvordan lag etter lag avholder generalforsamling ogderetter la ned sin virksomhet - men det står det ingenting om. 22. februar vant angiveren Henry Oliver Rinnan sin førsteseier. Det skjedde da han infiltrerte en flyktningegruppe i Ålesund. 50personer ble arrestert. Av dem ble 18 menn henrettet på Trandum den 30. April.En ble slått hjel under forhør og en ble henrettet på Falstad i oktober. 20. marsrykket statspolitiet ut og arresterte i alt 1100 lærere over hele landet. Defleste av dem ble i løpet av følgende dagersent enten til Falstad eller til Grini. Tyskerne var misfornøyd med alleprotestaksjoner mot lærersambandet og ungdomstjenesten og foretok såarrestasjonene. 26. april ble to gestapomenn og en lingesolatdrept i skuddveksling i Tælavåg. Terboven tik en grusom hevn. Han sprengte allehusene i Tælavåg og arresterte 71 menn mellom 16 og 60 år i bygda. 31 døde i tyskfangeskap. Alle kvinner og barn fra Tælavåg ble internert på Framnes.     1.juni ble den første tobakkrasjoneringgjennomført. Det skjedde i form av kjøpekort og kundelister. Tobakkhandlerne skulle fordele etter maks- ogmimumsgrenser. Disse var pr måned: Maks 200 grm, min. 75 gram røyketobakk ellermaks 160 eller min 60 sigaretter. Kvinner fikk bare sigaretter.  1.    junikom en livbåt med seks mann til land i Port Blair. I 88 døgn hadde de seilt motnordvest etter at D/S «Woolgar» var blitt bombet i senk utenforsørkysten av Java. Det var 1. mars de ble senket. Kapteinen var alene i enlivbåt og nådde Sumatra etter 18 døgn. 3.august fylte kong Haakon 70 år. Alle landetsblomsterforretninger hadderekordomsetning. Det var utgått parole om å bære en blomst iknappholet i anledning dagen. Beholdningen av nelliker og andre blomster blerevet vekk. Politiet og hirden arresterte mange som demonstrerte for kongen. Som ellers i landet led jødene i Kristiansund en forferdeligskjebne. Av de 15 som ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer kom ingentilbake. Det var en dyster stemning da jødene ble arrestert og føret ut avbyen. Kristiansuderne reagerte særlig sterkt på arrestasjonen av HermanFischer. Han var en aktet mann, og en kjent skikkelse i byens kulturliv. Enprotest ble sendt til nazistenes justisminister Sverre Riisnæs, men til ingennytte. (Riisnæs hadde for øvrig vært politifullmektig i Kristiansund i årene1922-26.)      Følgende 15jøder omkom i utryddelsesleirene i Polen: Abraham, Marscha Rosa, Moses Leopold,Sonja, Isak Julius og Filip Nathan Borochstein. Videre Herman, Gusta og EmanuelFischer, Sara Granstein og Jacob, Frida, Ester Rosa og Rolf Hirsch.      26.november 1942var fangeskipet «Donau» klar til å transportere norske jøder fra Oslo til Polen. Rolf Borochstein og hans tre brødre som haddevært innesperret i Berg konsentrasjonsleir ved Tønsberg, ble stuet inn ikuvogner på et tog som skulle til Oslo. Der lå skipet «Donau» og ventet på åføre mer enn fem hundre jøder på vei til gasskamrene i Auschwitz.      Mens de satt påtoget, fant Rolf (21) en bit av en avisartikkel. På den sto det at halvjøderikke skulle deporteres. Rolf tok straks kontakt med den norske vakten i kuvognaog orienterte han om innholdet i avisartikkelen. Dette skulle vise seg å bliredningen for Rolf og brødrene hans. Da de kom til kaia i Oslo, unngikk de åbli sendt til dødsleiren i Polen.      Gassovnene iAuschwitz. Leirens kommandant, Rudolf Hoess, fremhevet med stolthet etterkrigen at under hans ledelse hadde mann effektivisert arbeidet i den grad atopptil 10.000 fanger kunne gasses i hjel pr. dag. Krematoriene gikk for fulltdag og natt etter at kvinnenes hår var klippet av og alle gullplomber vartrukket ut. Asken og knokkelrestene ble brukt som gjødsel. Hitler hadde klart åindustrialisere døden, 1.september ble potetrasjonering innført. Poteter kunne bareselges mot anvisning avspesielle potetkort, og transport av poteter kunne bare skjemed spesiell tillatelse. -Alle slags grønnsaker, med unntak av kålrabi, bleundergitt rasjonering og salg på torv ble forbudt. Heller ikke ble den dårlige matsituasjonen omtalt, men enkan lese mye ut av «Nyttig oppskrift» fra NKS (Nasjonal Samling Kvinner).                   Kålrot i stedet for poteter.                    1ss sukker                    ½dl. Vann                    pepper, salt                  Brun sukkeret til mørk karamell. Tilsett vannet.                  Legg kålrotskivene i. Vend dem så de blir brune på begge sider.                  Dryss salt og pepper oppå. Statens Husstellkontor bidrog også med matoppskrifter:                  Kråkekjøtt er god mat. Kan stekes som ryper eller lages som frikasse`                   eller kjøttdeig. Kråke stekt som rype.Flå og rens kråkene, la fettet sitte på, legg den ieddikvann et par timer, ta den opp og tørk den vel. Brun den i fett og spe medvel utvispet surmelk. Stek eller kok den med lokket halvveis på kasserollen sådampen slipper ut. Spe på med surmelk etter hvert. Når kråken sprekker ibrystet ta den opp, da er den ferdigstekt. Kok inn sausen hvis den er tynn – ogspe på med kokende vann, hvis den er tykk. Kok sausen godt inn – som rypesaus.Litt fløte skader jo ikke. En meljevning eller en bruning kan naturligvissettes inn. Alker og måke somryper.Rens fugelen som vanlig og skjær vekk alt fett – det smakertran av fettet. – Legg dem i kjernemelk i et eller to døgn, tørk dem og stekdem som kråke. Best er det å bruke bare bryst. Med hell kan disse fugler leggesned på hermetiske glass. Da må de steriliseres 1 time etter at de på forhånd erstekt ferdig. Kjøttfarse avsjøfuglekjøttVann fuglebrystene ut i kjernemelk 1 døgn, skjær kjøttet fraog mel det 4 ganger på kvernen.Tilsett litt fett – enten flesk som males 2 ganger med kjøttet eller smeltet ogavkjølt smør – eller annet fett. Til ½ kilo fuglekjøtt burde det vært 100 gramfett. Bland med 100 gram mel og spe med 1 desiliter melk, litt salt og revetløk. ”Nye” retter kom og gikkAtskillige matvarer kom, ble sett, spist og forsvant etterokkupasjonen: kaninkjøtt – det var godt, minner om kylling. Riktignok kunnekaninmiddagen bli tungt fordøyelig for familiens yngste. Det gjaldt ikke åtenke på at det var deres egne kjære lekekamerater som lå på tallerkenen. –”Ekorn, kramsfugl, duer, måker, kråker – gode og fete med smak som ryper –serveres med skummet melk og einebær for å skape falsk viltsaus”. Atskilligemåltider gikk nok i vasken. En oppskrift på måke lyder slik: Kok opp i ni vannpå rad, kok en time til, kast alt! Alskens ”ufisk” kom på tallerkenen. Røktpigghå var god når den helt fersk, siden luktet den ammoniakk, rent ut urin.Haifisken brugde luktet likedan. Andre matretter har vært minst like populæreog ettertraktet etter okkupasjonen, som blåskjell og alke. Omsetningen av frukt og grønnsaker var helt fri i 1940 og1941. I september 1942 ble det en viss regulering etter faste-kunde-prinnsippet– på grunn av en dårlig avling vintergrønnsaker og tyskernes storeukontrollerte oppkjøp. Nordens appelsinKålrot ble satt inn som erstatningda potetene ikke strakk til. Ja mange nordmenn mente at de overlevde på kålrotmer en på potet.       Kålrot erobret kjøkkenet, inntokstekepanner og kjeler, smøg seg lurt inn i kosthold og alskens oppskrifter medlynets hastighet, fra å pli ispedd tyttebærsyltetøy, fyrstekaker – avdempet medkamferdråper – til kjøttkaker.       Den nye kosten fylte godt opp i magene.Poteter ga forholdsvis mang kalorier sammenliknet med grønnsaker, men dettrengtes 300 gram poteter for å oppveie 100 gram brød. 250 gram kålrot måttetil for å gi samme næringsverdi som 100 gram poteter, og hele 700 gram kålrottrengtes for å gi samme kaloriverdi som 100 gram brød. Ja, det var ikke småkålror- og potethauger familienes storetere kunne sette til livs for å drøye påbrødet.      Særlig for småbarn var det viktig å hanoen konsentrerte næringsmidler ved siden av til hvert måltid, det ble ellersfor mye å tygge. Det var ikke altid en hadde noe ved siden av! For eksempeltrengtes bare ti gram smør for å gi samme kaloriinnhold som 220 gram kålrot.Men hvem hadde alltid margarin – for ikke å si smør? Mange barn bleunderernærte av det ensidige kostholdet. Avisene meldte om barn som var kvaltav kålrotbit i vrangstrupen. Men heller ikke voksne mager tålte alltid storemengder kålrot.      ”Vi kan lage marmelade av gulrøtter, menjeg håper vi slipper kålrabimarmelade,” skrev Juliane Solbraa-Bay i Kriseboka i 1942. Men den gang ei –kålrot med kunstig smak og farge ble syltetøy. Den oransje rotfrukten bledandert som dyresteik, med ”fløtesaus” laget av skummet melk. Kålrot ble spistrå, presset kraft ut av som saft til spedbarn, småbarn og syke. Overalt sto detå lese om den fortreffelige kålrota, ”proppfull” av C-vitaminer het det i annonserog brosjyrer!  Potetvafler300 g kokte poteter300 g mel, bruk ikke bare kriksmel,men gjerne flere sorter blandet. Lit havremel er ekstra godt i.6 dl vann2 ss sukker1 ts bakepulverRøren må svelle 1 time. Bakepulvrettilsettes like før steking. Det ble derimot ekstre svinekjøtt til middag fortomtearbeideren som arbeidet i ruinene etter slakter Tørlens forretning iMassastredet. De fant nemlig en kum med salta svinekjøtt. Under brannen varkjøttet blitt kokt, senere styrtet huset sammen og hermetisert det hele.      Og dersom enikke fant disse rettene appetittvekkende nok, kunne en alltids prøve maten iForsyningsnemndas Suppekjøkken som hadde åpnet i Gavelagret i Vågen. Men spanneller kopp måtte medtas! Rett nok hadde folk lite mat, men noen så alltid sittsnitt til kaste brødskiver eller middagsrester til de polske fangene somarbeidet i branntomtene. Det var en yndet sport blant skoleungdom - noenavledet de tyske vaktenes oppmerksomhet, andre sørget for at fangene fikkmaten. Reaksjonen uteble ikke. Da dette hadde pågått i noen tid, kom enkunngjøring i byens aviser:Omgang med krigsfanger forbut. Bare tjenestelig omgangtillates. Overtredelse straffes med fengsel eller tukthus. Nazistenes jødeutryddelser rammet også Kristiansund. 18jøder ble sendt i døden, blant dem to søskenflokker: Fem søsken Borøchstein ogfire søsken Fischer. Rolf Borøchstein og hans to brødre ble, uvisst av hvilkengrunn, reddet ut av «dødskøen». I alt ble 760 norske jøder deportert til utryddelsesleirenei Polen. 80 var barn under eller i skolepliktig alder. Bare 24 norske jøderoverlevde Auscwitz.       Antisemittiskeholdninger var noe nazistene hadde med seg fra starten. Da Adolf Hitler kom tilmakten i Tyskland i 1933 bebudet han en løsning på «jødeproblemet». Han sørgetfor en systematisk forfølgelse som før krigsutbruddet kulminerte med«Krystallnatten» i 1938. Under krigen ble systematisk dreping satt i system.Enorme utryddelsesleirer ble bygd for å ta livet av og brenne flest muligejøder raskest mulig. For nazistene var det «industriproduksjon» å drepemennesker. Resultatet ble seks millioner dreptejøder… I 25 år etter krigen holdt William Dal kjeft. Ikke ett ordkom over hans lepper om hva han gjorde i de fem årene tyskerne okkuperte Norge.I 1970 lettet han på sløret. I et intervju med Tidens Krav kom det militæreetterretningen (XU) på Nordmøre og Romsdal fra høsten 1942 til freden. Ikke enXU-mann i distriktet ble arrestert. Gang på gang lurte de angiverne oginfiltratøren Henry Oliver Rinnan.      Hvordan kom duinn i motstandsbevegelsen?Det er en lang historie. Jeg deltok som fenrik under kampenei Nord-Norge i 1940, etter det tyske overfallet. Den arrogante opptreden av detyske soldater irriterte meg, for å si det mildt. Da jeg endelig kom hjem utpå sommerenhadde tyskerne okkupert huset mitt i Langveien. Det mildnet ikke harmen. Fremtil sommeren 1941 drev jeg ikke aktivt. Først da Arnulf Dageid anmodet meg om åvære med i oppbyggingen av en illegal militær organisasjon, begyntevirksomheten. Omlag 400 mann ble vervet. Vi holdt møter, laget angrepsplaner,tegnet kart over tyske anlegg og laget håndgranater. Men organisasjonen«sprakk» i november 1941, sier Dall.      Sensommeren 1942fikk Dall besøk av en vann fra Oslo, hvor Dall fikk instrukser, tok han fatt påorganiseringen i nært samarbeid med Peder Bjarne Pedersen (Lundhard).      De opplysningersom spionasjeorganisasjonen måtte skaffe frem under krigen, var utallige ogforskjelligartede, men alle hadde et klart siktepunkt; de allierte skulle isitt hovedkvarter ha den bes mulig oversikt over fienden, hans militære styrkemålt i kanoner, krigsskip, fly, ammunisjon, men også hans kampmoral, disiplinog mentalitet. For å få dette bildet så fyllenstgjørende som mulig, måttebitene i et kjempestort puslespill settes sammen. Etterretningsgrupper i alletyskokkuperte land ytet en uvurderlig innsats for å gjøre dette totalbildet såkomplett som mulig.      For noen årsiden fikk Tidens Krav tilsendt en tidligere hemmeligstemplet rapport,utarbeidet i England i mars 1945, om Kristiansund. Den var et håndfast bevis påhva etterretningsopplysningene fra hva enkelt celle/medlem ga som resultat Detvar første gang Dall så en slik rapport med bilder og side på side medinformasjon om byen.      Hvor ofte sendtedere meldinger?Det kunne være så forskjellig, men hver måned ble laget ensamlemelding som ble fraktet til Oslo. Vi benyttet aldri radio. Kanskje noe avhemmeligheten for at vi ikke ble tatt, ligger i den forsiktigheten. Svært mangeav radiooperatørene i Norge ble tatt av tyskerne, sier Dall.      På tå hev i XU.En tysk militærbil bråbremset utenfor brakka til fotograf Jan A. Engvig påMoses Plass i Kristiansund. Offiserer og soldater stormer inn i forretningen ogkommanderte: Ikke rør dere! Etter dette var nesten alltid alle i XU på tå hev.Tyskerne romsterte vilt i hele butikken under rassiaen, men Leica-apparatet,som Engvig avfotograferte de hemmelige dokumentene med, lå i mørket inne ikopieringsmaskinen. Eskene med ueksponert film og mikrofilmene var de merkelignok hensynsfulle nok til ikke å åpne.     - Blir disseeskene med ueksponert filmer åpnet blir alt ødelagt, sa jeg prøvende. Disse lotde stå, og dette berget sannsynligvis livet hans.      Det var minsvoger Per Bjarne Lundgard som i 1942 hyret meg og kom med de første oppdraga.Et nært, sikkert og velorganisert, sikkert og velorganisert arbeid skjeddevidere med lederen for XU-avdelingen i Kristiansund, William Dall. Det vifryktet mest var jo infiltrasjon av Rinnan-banden.       Etter bybrannensto jeg ribbet for alt mitt fotoutstyr. Jeg starta på nytt med butikk ikjøkkenet og anretningen i IOGT-lokalet i Dr. Werrings gate, og salget avbilder fra brannen og ruinene gikk meget godt.      Det ble bråttstoppet da en tysk offiser og en soldat troppet opp og konfiskerte alle bildeneog negativer. Disse to oppførte seg for så vit korrekt, men jeg fryktetarrestasjon som den gangen var så vanlig. Etter oppføringa av en stor fin påMoses Plass kunne jeg ansette folk.      Det kom dagliginn filmer fra tyskerne. Der var det bilder av interessante festningsverk,NS-medlemmer og tyskernes elskerinner. Bildene av dem fikk jeg beskjed om ådobbeltkopiere. Så fulgte kart av anlegg, lister over gisler som skullelikvideres og viktige dokumenter fra XU-ledelsen som skulle mikrofotograferes.Alt ble gjort i all hemmelighet - gjerne om natta uten at mine ansatte viste omdet. Men da jeg fikk to regelrette rassiaer i 1942 og- 44, måtte jeg innskjerpeat ingen kopier av tyske soldater måtte komme ut fra forretningen og i andreshender.      For tredje gangfikk denne XU-kontakten butikkrassia. Jeg fikk aller nådigst, med ekskorte, gåut på kjøkkenet, for å slå av en kokeplate, sier fru Mary.      Men jeg syntesogså at det var spennende, og fikk bruk for tysken min! Svikt i tyskernesvelkjente grundighet berget sannsynligvis fotografens liv. Hadde de åpneteskene med ueksponerte filmer inne i mørkerommet, ville tyskerne funnet megetkompromitterende mikrofilmer og fotoplater med avfotograferte festningsverker,lister over nazimedlemmer i distriktet, kart og tyskernes kvinnelige ogmannlige bekjentskaper.      Vi var jo såunge, naive og uforferdet den gangen, og ante ikke hvor farlig oppdragene var.Når vi fikk varsel om at folk fra Rinnanbanden var i distriktet, kjørte Mary uti byen med farlig illegale dokumenter og filmer gjemt i dobbelkalesjen påbarnevogna.      Først 25 åretter freden - i 1970 - kunne XU-mannen Engvig få lov til å fortelle om sittarbeid i Organisasjon XU ved Forsvarets Overkommando. Klesmangelen begynte å bli påtakelig. Ø. Gujord åpnet utsalgav brukte klær, og etterspørselen var meget stor.      Det som egentligskulle ha vært årets store begivenhet - 200 års jubileet - ble fra kultursideni bye «kokt ned» til en jubileumskantate komponert av Edvart Bræin og medliberetto av Paul Ohrvik.       Folk fylteNordlandets Kirke til trengsel under oppførelsen. En tragikomisk sak ble ført for byretten. To familier fraNordlandet hadde under bybrannen Bemektiget seg varer fra Kvalviks forretning iNergata. De hadde også kommet over en føringsbåt hvor Th. G. Sivertsen haddeoppbevart usaldert smør og noen sekker mel. Dette hadde de delt mellom seg.Også kaffe, tobakk og bensin var deler av byttet.      Dessverre røk deuklar, og saken havnet i retten. Sønnen til det ene vitnet hadde diktet en sangom bybrannen til melodien «Swing it, magister`n», det hadde utløst anmeldelsen.      Mørket senketseg bokstavelig talt over byen høsten - 42. Blendingsbestemmelsene bleinnskjerpet, men enkelte lyspunkter fantes det. Gode gamle Tempo spilte revy,Tempora het revyen, og i jul og nyttårshelga arrangerte samme Tempounderholdning i en nyopp-pusset Festiviteten. I 1943 klagetpolitiet over at folk var ute om kveldene og ikke hadde med seg legitimasjonskort.De ville bli oppbrakt av politiet og straffet, dersom det gjentok seg.27. februarklarte norske sabotører å sprenge tungtvannsanlegget på Vemork. Fem av sabotørene med J.Rønneberg som leder, gikk 400 km på ski til Sverige. To andre dro via Oslo tilSverige. En ble igjen i distriktet. Meldingen om at anlegget var fullstendigødelagt vakte begeistring i London.           22. mars bleSetlands-Larsen fiskeskøyte «Bergholm» senket vest av Frøya. Mannskapet på åttesatt i livbåt. De brukte fire døgn på ture til Haram, hvor de fikk hjelp. En avmannskapet døde, fire var såret. 11. April ble de hentet av en MTB fraShetland.      Vårenskonfirmanter møtte opp i sin fineste stas med omsydde kjoler og modernisertehatter. De mannlige konfirmanter måtte nok klare seg uten den tradisjonelle blåsjeviotdressen, og de fleste hadde skjorter som var omsydd.      Tradisjonen medå gå på kaffe dagen etter konfirmasjonen var gammel, og Grand Hotell, som nyligvar ferdig, var et utmerket sted. Men «2. dagen» kunne konfirmantene ogsåbesøke byens nye restaurant «Folkekjøkkenet» som nettopp hadde åpnet iGavelageret. Den var tidsmessig utstyrt og serverte blant annet ekte bacalao.  I. mai kunne Oslo-kinoene melde om at 155.000 hadde sett dentyske fargefilmen «Den gylne stad» med Kristina Søderbaum i hovedrollen. Dethjalp lite at hjemmefronten sendte ut paroler og henstillinger om at folk ikkeskulle gå på kino eller i teatret.  Menfolk var sulten på underholdning. 32 DØGN i sønderskuttlivbåt.Alf, vær ikke nervøs!Du skal bli redda Gjennom torpedodrønna, kanontorden og mitraljøseilden hørte3. Maskinist Alf Hjelmaas sin mor Karolines stemme høyt og klart to ganger nedei maskinrommet. Mors stemme gjorde meg helt rolig og trygg, og jeg handlethelt tiden rasjonelt. Hun var jo død sju år tidligere i 1936, sier 81-årigekriksseileren, varm i stemmen…      Den tyskeraideren hadde torpedert og skutt «Høgh Silverdown» i brann og synkende i Detindiske hav. Hver eneste livbåt var gjennomhullet av kuler, og mange av de 56av mannskapet og passasjerene ble skutt eller forbrent. Bare 18 av dem skullefå overleve. Torpederinga skjedde i stupmørket klokka fem på halv fire 15. juni1943.      Synet av tre avmannskapet bak på hekken av skipet, og som ikke kom seg med livbåten, glemmerjeg aldri.      Det er nok mermellom himmel og jord enn vi aner! Hans mor Karoline, som han stelte så godtmed og la kjærlig i kista i 1936 da ho døde, var der plutselig og ga han ro ogstor handlingsenergi. « Høgh Silverdown»s store ammunisjonslast brant ogeksploderte merkelig nok ikke.  Skiper Erik Wåler, 3. Styrmann og 3. Maskinist Alf komsammen med 22 andre i en livbåt for bare 11 personer. Det ble nesten militærdisiplin fra første stund med faste regler:- Ingen samtaler, spare energi,faste små matrasjoner, og to mann til å øse døgnet rundt for å holde båtenflytende. De hardt sårede ble pleiet med sjøvann og hvalolje. I små tørnerdukket de under livbåten for å stifte på blyplatene over kulehullene i bunnen,mens store revner ble fylt med klesfiller. Hai som nærmet seg livbåten blestukket og skremt med årene.      Det var flerenasjoner representert i livbåten - javanesere, kanadiere, pakistanere, nordmennog en dårlig likt amerikansk kinamisjonsprest.      Han tok ikke avseg lua en gang da jeg la den første døde gutten stille i sjøen uten noen bønn,mens tårene stille rant hos oss alle, sier Alf.      Vi satt i sjøentil livet, og det berget oss fra å fryse i hjel i snøværet. Ofte klumpet vi osssammen for å holde varmen. Jeg hadde bare lua mi, en shorts og en singlet. Mentørsten var verst, for vannrasjonene var små, derfor slurket vi i oss sjøvanninnimellom.      Dere kommer iland 15. juli kl ½ 4, sa stemmen en dag. Alf blir myk i stemmen igjen og forteller stille.        Vi var 3200sjømil fra land i Det indiske hav, og styrte mot Nordstjernen og ellers etterkompasset mot nord og India.      Skipper Wålerrigget til råseilet med kryssende årer, og vi satt døgnet rundt ved roret ogvoktet på storbølgene. I en storm surfet vi på bølgene i minst 40 knop såspruten sto bakover. En gang ble vi av en brottsjø kastet helt rundt iseilretningen! Rundt oss basket en stor nifs blåhval i bølgene og skapte fryktfor kollisjon. Et snøre hang hele tida etter livbåten, og agnet var bare enrød ulltråd. Plutselig hugg en blank delfin til. Alf ler og måler med armene påfiskermannens vis størrelsen til ca en halv meter. Nå blir det to små ekstraporsjoner delfinkjøtt på hver, kokt på en spritflamme i en kopperkjel.      Det eirgrønne«søet» smakte all right. Ellers haglet det med små flygefisk om bord om natta.Vi rev av dem vingene og spiste fisken rå.      En dag kjente visitronduft. Den kom sannsynligvis fra Ceylon med monsunvinden. Og endelig den15. juli styrte vi mot land i høy opprørt sjø nær Chicagole. Vi kom ossvelberga på land alle 18, men livbåten vår ble knust til pinneved i bølgene.Jeg berga vanntønna og rulla den oppover stranda, mens massevis av helt nakne,nysgjerrige indere glodde på oss.      Mens gutta badaog vaska seg i sjøen, stjal innfødte alle klærne våre og grov dem ned i sanden.Bare noen få hadde ei lita truse igjen      For å få littmat kjøpte de utsulta skipbrudne ei geit, som de straks slaktet, parterte ogspiste halv rå fra ei gryte.      Ho var oppspistpå en time, skøyer han. Magene deres reagerte voldsomt. En engelsk lege somundersøkte gruppa senere, sa at magesekkene var skrumpet inn tildueeggsstørrelse.I byen Chicagole fikk vi godt stell og utlevertpysjamasbukser og singlet, men magene var fortsatt i ulage. Da vi skulle tatoget til Calcutta, var det lagt ut en rød løper for oss. Tenk det synet! KongOlav lo godt da jeg fortalte han denne historien. Alf fikk nemlig «Sankt OlavMedalje med Eikegren» for sin innsats for mannskapet i livbåten.      I Calcutta blevi omsider lagt inn på en fødeklinikk, undersøkt og veid Jeg hadde tatt av hele56 kilo på de 32 døgna i havet, og ble faktisk foret med kremfløte. Vi fikkogså mye brennevin, men bare en turde drikke. Han ble faktisk hurtigst frisk.      Turen videre tilAmerika gikk med tog til Bombay og senere p.r. skip til New York via Australia.          Så kom freden. Først 13. januar 1946 kom altså Alf hjem tilNorge med «Stavangerfjord» og endelig møtte han sin Inga, som gjennom alle seksåra hadde bodd i Bådalen hos sine foreldre. Ho fikk aldri et livstegn fra Alf,men bare tilsendt 40 kroner fra rederiet hver måned.      Ettervirkningenekom også til Alf. Påkjenningene har satt sine spor. Skuffelsen og bitterhetenover «mottakelsen» som krigsseilerne fikk ved hjemkomsten, får den 81-årigehedersmannen til å tenne. Han reiser seg halvt.      Vi ble’kjemottatt!! Innvandrerne i dag får bedre behandling enn vi fikk!Trygdesjefen i Bremsnes, Bjarne Engvik, var den eneste somforstod oss. NORTRASHIP-skandalen og pensjonssaken er heller ikke glemt. Detgikk hele 22 år før den kom i orden.      Alf kjempet ogjobbet så lenge helsa holdt på Goma Fabrikker, var tråleroppsynsmann forBackers Rederi, Venstre-politiker, menighetsrådsmedlem, og arbeidet hos firmaHeide til hjertet nekta i 1972.      Nå har jeg fra1968 fått krigspensjon, og den er brukbar, sier han fornøyd. Inga og Alf har nåmye glede av sine to sønner Martin (f.-48) og Jørgen (f.-52) og sine koseligefem barnebarn.      Men ennå rivermarerittet om natta, og skjelvinga er en plage, Likevel er motet der.Har jeg hatt nok mat og vann, gjorde jeg turen i Det indiskehav om igjen, sier Alf Hjelmaas bestemt. Å dyrke tobakk var en populær hobby, men ut på sommeren komen ny bestemmelse - det skulle betales avgift - tobakksdyrkingsavgift. Jord somble brukt til tobakksdyrking var avgiftspliktig til statskassen med 10 øre pr.kvm. Hvor kom så tobakksplanten fra?? Den var sikkert ikke i Norge førkrigsutbruddet?? Det som kan være tenkelig, er at den kom fra Sverige, medlosene som vandret over grensen.       På skrinneparseller dyrket folk grønnsaker, men folk stjal fra parsellene, og nå ble detogså rasjonering på grønnsaker.      I en storartikkel som var sakset fra Aftenposten ble sjøbuene i Kristiansund betegnetsom byhistoriske momenter av første rang. Dette skrev Aftenposten i forbindelsemed at Kristiansunds Historie var kommet ut.      Når en iettertid vet at folk hadde lite klær, lite, mat at folk måtte stå i kø for denminste ting, at svarthandelen florerte, at byttehandelen florerte, så er det«underlig» at ikke journalistene hadde noe å skrive om.      Avisene varfulle av kommunikeer fra de offisielle byråene - meldinger eller nyheter somfolk flest ikke trodde på, vanlige folks verdag var nesten ikke nevnt med ettord. Alt skulle se bra ut på overflaten.      RomsdalspostenPenn tyr til sin Pegasus: Jeg tar plass ved bordet mitt i redaksjonen for åsøke etter nytt fra denne by. Ivrig svinger jeg i vei på telefonen med enblyant som er lang og ganske ny. Optimistisk ringer jeg politiet, men en stemmesvarer med vemodig klang «Intet nytt siden det store tyveriet som gikk for segpå vårparten en gang.» I full storm, snøbyer og polarmørke ble verdenshistorienssiste klassiske sjøsalg mellom slagskip utkjempet. Det skjedde i Nordishavetmellom Bjørnøya og Nordkapp 2. Juledag 1943. De allierte sjøstridskrefters mesthatede fiende og Hitlers storhet, slagskipet «Scharnhorst», ble senket. Omlagdruknet 2000 mann eller frøs i hjel i det iskalde havet i løpet av minutter.Bare 36 ble berget. Den norske jageren «Stord» med mange nordmøringer om bord,deltok i slaget Hitlers første og siste slagskip i operativ tjeneste, var«Scharnhost». Det ble påbegynt i 1934. To år senere ble det sjøsatt under storpomp og prakt. I 1939 var det ferdig. Det ble fortsatt en rekke ombygninger ogvekten økte til 32.000 tonn. Det var 225 meter langt og hadde en marsjfart på32 knop. Panserplatene var 35 cm tykke. Det var en flytende festning med 11tommers kanoner som de tyngste. Dette var egentlig for lett, men Hitler rakkikke å bygge om nok en gang.      Det britiskeslagskipet «Duke of York», som senket «Scharnhorst» hadde ti 14 tommerskanoner, var på 35.000 tonn og kunne gå med 29 knops fart. Reidar Bang Hansen fra Gratangen var mannskap ombord i«Stord», da de tilintetgjorde Hitlers stolthet. I dag bor pensjonisten iSlyngeveien 6 i Kristiansund. Det var mange nordmøringer ombord i «Stord» dengangen.      I dag er hanmotstander av krig. Mange ganger har han lurt på hvorfor det ikke går an å giseg med hvitt flagg på sjøen, når en ser at en er overmannet. Men slik er detikke. Til sjøs skal skipene senkes og mennene drukne. Sel kan ikke Berg Hansensvømme, men han overlevde to torpederinger under krigen. Det er skjebnen sområr. Han tenker ofte på sjøfolkene som ble ofret i krigen. Selve slaget vil hanhelst ikke minnes. Året 1944 bleinnledet med sterke advarsler for den tyske Hafenkapitän om ferdselen på havna i den mørke del avdøgnet.        Trusselen om å bli beskutt holdt nokuvedkommende ferdsel unna. Senere kom en lang advarsel mot miner ogkonsekvensene av å bevege seg mot minefeltene.       Da året 1944 opprant var det klart at deallierte hadde vunnet slaget om Atlanterhavet. Allikevel ble 62 norske skipsenket og 700 sjøfolk omkom. 29 januar forsøkte 15 tyske ubåter å angripe enkonvoi ved Bjørnøya, men ekskortefartøyene klarte å forhindre at noenhandelsskip ble truffet.    «MORSDAGSTRAGEDIEN» Hurtigrutatorpedert ved Averøy. «Denne kransen er tilminne om dem som omkom da hurtigruteskipet «Irma» den 13. februar 1944, blesenket av norske motortorpedobåter. Jeg hedrer deres minne». Med disse ord laMuriel Wold Michelsen fra Kristiansund en krans på havet klokken 21.05 søndag13. Februar 1994 på samme sted på Hustavika, hvor den forferdelige tragedienutspant seg 50 år tidligere. Jeg har hatt vanskelig for å snakke om det som skjedde påHustavika under krigen. Tankene har fulgt meg i alle år. Nå syns jeg at ringener sluttet, i det jeg får anledning til å hedre alle dem som omkom, sa fruMichelsen til Tidens Krav. Hun var eneste kvinnelige på en mirakuløs måteoverlevde torpederingen, der 61 mennesker omkom. Hva som skjedde aner hun ikke.Hun var i sin lugar og gjorde seg klar for å komme hjem til Kristiansund, dadet smalt. Hvordan hun kom i sjøen vet ingen. Hun klamret seg til en madrass dahun ble trukket opp i en livbåt, sterkt skadd.      Morsdag 13.februar 1994 falt sammen med 50 årsdagen for torpederingen av «Irma». Noeminnesmerke er aldri reist over tragedien. Fru Michelsen bestemte seg for å tasamme turen sammen med ektemannen Nils Johan. Fredag kveld dro de sørover medhurtigruta til Bergen. Søndag kveld, akkurat på 50 årsdagen, kom de nordovermed «Kong Harald». Kaptein Torsrud stoppet hurtigruta på torpederingsstedetutenfor Averøy, der»Irma» ble truffet av to torpedoer og brakk i to før hunsank i dypet. Mannskapet på firevakta sammen med ekteparet Michelsen ogkapteinen samlet seg ved rekka. Med noen velvalgte ord la fru Michelsen kransenpå havet. Etter ett minutts stillhet til minutts stillhet til minne om de 61fra hurtigruta og de to fra lasteskipet «Henry» som omkom, satte «Kong Harald»kursen for Kristiansund og opptok sin ordinære rute.      Torpederingen av«Irma» er en av de virkelig store tragedier på norskekysten under Den andreverdenskrig. Klokka 18.37 på morsdagen 13. februar i 1944 ble hurtigruteskipettorpedert utenfor Averøya. Kl. ble frakteskuta «Henry» senket. Ekstra tragiskvar at to norske motortorpedobåter sto bak angrepet.      Hvem viste hva? Bare 39 menneskeroverlevde tragedien den stjerneklare søndagen. Svært lite ble skrevet om sakende første årene etter krigen. Og de som berørte den prøvde enten å tåkeleggeeller bortforklare de faktiske kjensgjerninger.      Hendelsesforløpethar vært klart hele tida. Det springende punkt er om den norske skipssjefen,som tok avgjørelsen om angrepet, visste at det var hurtigruta han torpederte ogmange nordmenn ville drukne. Neppe?      Mange underligepåstander har vært fremsatt men det var først i 1975 at brikkene i puslespilletfalt på plass. Trygve Nordanger skrev detaljert i boka «Langs kysten» omdokumenter, vitnesagn og sjøforklaring. Han konkluderte med at det har aldrivært allment kjent at «Irma» ble senket av norske motortorpedobåter. TidensKrav fulgte opp med å engasjere Hans Olaf Brevig til å granske skipslogger ogandre dokumenter.     Ingen av dem som deltok på MTB-ene åpnet munnen før kokk Hans Toska,bosatt i Konvoibyen i Kristiansund, lot seg intervjue i TK i 1991. Hans Toskavar kokk på MTB 653 i to år, også under hendelsen utenfor Hestskjæret. MTB 653var norsk og hadde base på Shetland. Den var ofte på tokt ved norskekysten.Ingen viste at det var hurtigruta før lang tid  etter, påsto han. Under krigen, da alt ble hemmeligholdt,var det tydelig at sjøforklaringen og de militære rapporter sprikte på allevesentlige punkter.  Beretninger om «Irmas» forlis ble øyeblikkeligførstesidestoff i alle norske aviser den gang. Og skildringene fra overlevendevar såvel dramatiske som hjerteskjærende. Mange av de overlevende hadde liggeti sjøen i lang tid, da de ble plukket opp. Flåtene om bord på hurtigruta drevav da skipet gikk ned. Et par livbåter ble løsnet. Mange av dem som ble reddetvar sterkt forkomne, enkelte på grunn av splinter i kroppen og store blodtap,andre på grunn av langt opphold i det iskalde vannet. Straks meldingen nåddeKristiansund ble det satt i gang et storstilt hjelpearbeid med å skaffe losjiog klær. Etter 58 år ble minnesmerket over hurtigruta ”Irma” oglastebåten ”Henry” den 16.september 2002 innviet av Kong Harald. Endelig kunnede omkomne og etterlate få sit minnested. 20. februarklarte norske sabotører å senke Tinnsjøfergen «Hydro» med tungtvann som var på vei til Tyskland, der forsøkene med å fremstilleen atombombe pågikk. 14 nordmenn og 20 tyskere omkom. Dette var siste og avgjørendeslaget mot tungtvannet Norge. 1.   aprilutspant det seg et drama på Rikshospitalet kvinneklinikk der lingekaren Knut Haugland hadde en radiostasjon. Han ble tatt av femsivilkledde Gestapo-menn. Tre greide han å skyte før han kom seg ut på gata.Senere syklet han som veiarbeider over til Sverige. 26. april var årets lofotfisk avsluttet. Oppsynsmannenbetegnet resultatet som utmerket, bedre enn på mange år. Også storsildfisket var meget godt. Fra 1. mai ble skotøy med stive tresåle og overdel avpapirstrie unntatt fra rasjonering. 9.   mai klartepolitiminister Jonas Lie å rulle opp hele Milorg på Hadeland. 90 personer ble arrestert til tross for Milorg-ledelsen i distriktet haddesendt ut advarsler på forhånd om razzia. Mange tok ikke notis av dette og bletatt av tyskerne. 16. mai gikk den norske flybåten «Victory» til angrep på entysk ubåt i overflatestilling utenfor Trondheimsfjorden. Frontskytteren bledrept og flyet gjennomhullet, men klarer å senke ubåten med synkemine. Flyetkommer seg såvidt tilbake til basen. KUREREN med langrute.Motstanskjempen Einar Sæter fra Øksendal, som gikk fraNordmøre til Sverige åtte ganger under krigen, og ellers krysset svenskegrensautallige ganger lenger sør i landet, sto for en idrettsarbeid av de sjeldne.      Rent fysiskhørte Einar Sæter til eliten. Hans lange, slitsomme turer med tung oppakningkrevde at han overgikk den normale ytegrensen. Han var av de gode kurereneunder krigen, sa forfatteren og lingemannen Ragnar Ulstein til Tidens Krav davi ba han karakterisere Sæters krigsinnsats. Ville du gjort det samme opp igjen, Einar Sæter?      Ja, kommer detmed fast stemme fra den beskjedne motstandskaren.Det var vår forbannede plikt å bruke det vihadde til rådighet i kampen mot okkupasjonsmakten. Jeg hadde en tanke i hodet:Hitler ville tape krigen. Noe annet kunne ikke falle meg inn. Men da det hele var over, de alliertehadde seiret på alle fronter, snudde jeg ryggen til det militære.Hvorfor?Jeg aksepterte militæret som et middel for å bekjempetyskerne under krigen. Etter tre år i Amerika etter krigen deriblant et år iFNs tjeneste, sa jeg også NEI til Nato. Jeg trodde med på De Forente Nasjonerenn Nato.      Einar Sæter, somvar 22 år da tyskerne overfalt Norge, var med fra første stund på norsk side.Det er lite kjent hva han gjorde i de fem årene under okkupasjonen. Alle somvar med i militært etterretningsarbeid (XU) ble pålagt taushetsplikt i mange åretter krigen. At det var lite å vite om dem under krigen, sier seg selv. Det låi XUs natur å ha mest mulig hemmeligheter om det de foretok seg. Etter 25 år ble de løst fra taushetsløftet. En del om XU komfram i aviser og radio, men ikke på langt nær tilstrekkelig til å kaste detrette lys over den Krigsnødvendige virksomhet som de utførte. Einar Sæter, somvar redaktør av avisa «Driva» på Sunndalsøra i 70-årene, skrev en serieartikler om kurerfarten for XU, men holdt seg selv langt, langt i bakgrunnen. I1977 ble artiklene samlet i bok.      Etter å ha lestboka sitter jeg igjen med en masse spørsmål. Hvem var Einar Sæter, mannen bakden nøkterne fremstillingen? Han som unngikk å falle i tyskernes klør, trossrisikofylte oppdrag og ferder. Han som hadde hybel under falsk navn i Stockholmog som fartet til Norge ustanselig hele krigen igjennom.       20-åringenhavnet hos sin søster i Oslo etter at Norge kapitulerte sommeren 1940. Hanssvoger Sigurd Mortensen drev med illegale aviser fra første stund.      Jeg nærmestramlet inn i illegalt arbeid hos dem. Da Mortensen ble arrestert av tyskerne i1942 og fikk gjennomgå tortur, ble jeg mer og mer stålsatt til innsats og kampmot okkupantene. Våren 1942 hadde han gjort unna examen artium på kveldstid.Hele tida transporterte han illegale aviser. Utpå høsten slo Gestapo til. Allekameratene, unntatt en, overlevde. Einar Sæter fikk beskjed om å dra tilSverige der mer illegalt arbeid ventet. Han ble kurer over grensen.       Hva var kostenpå ferden?Stump med flesk oppå og vatten, var det mest alminnelige.Jeg hadde ikke tid til å drasse frem pålegg osv. pemmikan (jøttkonserver avhakket kjøtt og fett) og noe hermetikk ble brukt. En gang på Tydalsvidda jaktetvi på en rein. Vi hadde fått ny US Carabin, men det var skrale våpen til jakt.Vi slet med å få tatt livet av reinen, men det ble mange solide måltid tilslutt.      Omvinteren drakkjeg varm kaffe.      Hva bar du idine tunge bører? Først og fremst var det rektumhylsene med film i. Det vil simetallhylser som kunne skjules i endetarmen i kritiske situasjoner. De varubehagelige å bruke over lang tid. Filmene kunne være foto av tyske anlegg,avfotografert tegninger og papirer som skulle over til Stockholm og viderederfra til London. Andre veien kunne det være beskjeder.  Tobakk hadde jeg med som «smurning». Alle dem som hjalp megutsatte seg selv for fare. Mange av dem satte pris på å få litt tobakk i dennerasjoneringstiden. Ellers bar jeg forskjellige ting. En gang ble et komplett mørkeromfor filmfremkalling og kopiering båret fra Sverige til Kristiansund. Blytungt,var det.       Utstyret somkurerene benyttet, var av det beste militæret kunne skaffe. Skiene var solidemed stålkanter. Om vintren brukte Einar Sæter alltid ullundertøy for å holdevarmen når han svettet under strabasene.       Noen ganger vardet så travelt at han knapt unte seg maten. Da ble det å ta fenedintabletter.Et oppkvikkende stoff som hjalp kroppen i gang. Jeg brukte en del av dissetablettene, men har aldri hatt men av dem etter krigen, sier Sæter i dag. Kurerene ville neppe få noen god behandling av tyskerne,dersom de ble tatt. Derfor var de utstyrt med en standard medisinmappe der detlå to gule tabletter innkapslet. Cyanid for selvmord.      Disse passetikke inn i min utrustning. Etter en veloverveid vurdering laget jeg en grop påTydalsvidda og grov dem ned for resten av krigen.      «Møreruta», somSæter bygde opp med trygge overnattingssteder fra Nordmøre til Sverige, bleikke bare brukt til frakt av informasjoner og utstyr. Den ble også benyttet somflyktningerute for XU-folk som måtte «forsvinne» snarest. Flyktningene ble datransportert enten til Øksendalen eller Kårvatn i Todalen. Derfra ble de losetvidere av Sæter. Den omlag 300 kilometer lange turen kunne ta 8-10 dager før devar trygt over i grannelandet.  Det som er skrevet ovenfor er hentet fra allerede utgittlitteratur. 

Dette er sammensatt av Odd Roald Wiik for Kvalvik FortsVenner til hjelp for skolelever i ungdomskolen. Kvalvik Forts Venner håper dette gir leselyst om dette evnet.  







Last ned:

Lagt inn 26. mars 2012 av Frode Gullstein

 
 

Bli medlem i dag!

For kun kr 150,- blir du medlem i Kvalvik Forts Venner. Fyll ut skjemaet nedenfor og vi sender deg en giro!
CAPTCHA image
Skriv koden ovenfor:




Støtt oss gjennom grasrotandelen:
Send GRASROTANDELEN 983779026 til 2020 (tjenesten er gratis)
Eller last ned og ta med når du tipper hos kommisjonær
 

Hjelp oss å hjelpe!

Klikk på, last ned, skriv ut og heng opp plakaten i ditt nærområde:

(C) Kvalvik Forts Venner - sponset av Ramvik AS - www.ramvik.no