fredag 18. august 2017







Maschinengranatwerfer M19.




 Dette var et svært sofistikert våpensystem, og som de engelske/norske styrkene knapt visste noe om i 1945.

 M19 var tilknyttet et bunkerssystem på to plan, hvor klipsfor klips ble ført opp medheis og matet inn i bombekasteren. Skuddtakt var 120granater i minuttet, altså 2 i sekundet! Toppen av M19 hadde en manganstålpansret kuppel. Helesystemet var gravd ned i bakken, og bare det 5 cm store hullet hvor granateneble kastet ut kunne røpe installasjonen.

 Plattformen med lade- ogavfyringsmekanisme kunne senkes 46 cm, slik at et periskop kunne føres gjennom hullet på toppen av kuppelen. Hullet kunne dekkes av et skyvbart lokk, når våpenet ikke var i bruk eller når forholdene tilsa det.

Tekniske data:
Kaliber: 50 mm
Lengde, løp: 745 mm
Vekt, bombekaster: ca 220 kg
Sideretning: 360 grader
Sideretningshastighet: 11 grader/sek
Høyderetningshastighet: 48-87 grader
Vekt, granat: 0,9 kg
Skuddhastighet: 44-83 m/sek
Skuddtakt (elektrisk): 30-120 granater /min
Rekkevidde: 20-260 mKraftforbruk: 5kVA

I Kristiansund så var det 2 kjente.

http://www.brunsvika.net/nyhetsarkiv-alle-artikler/1856-bunkere-under-bysentrum

 

Bruk:

Selve bombekasteren var plassert på en sokkel og plattform inne i kuppelen. Denne kunne heves og senkes 50 cm (i bruk/ikke i bruk) for å komme opp til utskytningshullet øverst i kuppelen. På plattformen var det tre mann: skytter (kommandør og sikter) og to ladere. Den ene laderen tok ferdigladde klips fra en elektrisk heis, førte klipsremsen inn i en kanal hvor prosjektilene ble skutt ut. Klipsen ble automatisk skjøvet videre til neste skudd da ett var skutt ut, og hver klipsremse inneholdt seks skudd. Da den var ferdigskutt, tok laderen på andre siden av våpenet i mot klipsen, og satte den tilbake i samme heis - denne gangen for å bli dradd ned for å bli ladet på nytt.Nedenfor plattformen, var det et rom hvor det også stod 2-3 mann. Disse satte inn og tok ut klips fra heisen. Bak dem stod andre mannskaper og ladet om klips, og sendte ferdigladde klipsremser frem til heisen.Skytteren styrte avfyringen ved hjelp av en fotpedal på høyre fot. Med venstre fot låste man plattformen, for å hindre den i å bevege seg fra side til side under rekylen. Med høyre arm opererte skytteren dreiemekanismen, som dreide plattformen rundt, mens han med venstre hånd styrte elevasjonen.Ammunisjonsheisen, plattformen og avfyringsmekanismen ble primært drevet elektrisk. Skuddtakten kunne elektrisk stilles inn på 40, 60, 80 eller 120 skudd i minuttet. Ved 120 skudd i minuttet ville mekanismene utsettes for enorme påkjenninger, og slik skuddtakt skulle bare brukes i nødstilfeller. Ved manuell avfyring var skuddtakten avhengig av mannskapets evne til å sveive avfyringsmekanismen - maksimal skuddtakt her var ca 60 skudd i minuttet. I en R633 bunker var det plass til 3944 skudd. Med en skudddtakt på 120 skudd i minuttet, kunne dermed en M19 skyte kontinuerlig i rundt 33 minutter - dog var dette umulig, siden løpet ville gått varmt og sannsynligvis smeltet lenge før den tid. Likevel sier det noe om hvilket våpen dette var - hovedformålet var å danne en effektiv sperreild som fiendtlige tropper ikke kunne komme seg forbi. Granatene var fylt med TNT som detonerte ved anslag, og spredte store mengder splinter over et stort område.

Bygging og utbredelse :

M19 ble plassert i en til våpenet designet bunker, eller i større anlegg så som ubåtbunkere. Våpenet var ikke spesielt utbredt, men kildene spriker sterkt når det kommer til antallet M19 produsert, og R633-bunkere bygget. Det er imidlertid fakta at det er bygget få. I Norge er nok grunnen ressursmangel, og det er grunn til å tro at det samme gjelder ellers i Europa. Et notat fra General Nikolaus von Falkenhorst skrevet 1. juli 1944, gir også et annet syn på våpenet enn man kanskje er ledet til å tro i etterkrigstiden. Kanskje ble ikke våpenet sett på som et vidunderverk av militære i samtiden:Atter en gang forbyr jeg for hele Armeeområdet byggingen av "M.19" (Festningsgranatkasterstilling). Byggverket trenger nitusen sekker sement, har kun en bombekaster og en rekkevidde på 600 meter. Med andre ord står nytteverdien i intet rimelig forhold til det enorme ressursbruk.

Gjenlevende eksemplarer :

Det er svært få M19 igjen i dag. Noen står fremdeles i sine originale bunkere, og er kanskje ikke engang kjent i dag. Et par er flyttet til museer, mens andre er kjent, men ikke flyttet eller vedlikeholdt. Et par finnes i Norge, og noen få ellers i Europa, blant annet i Danmark, hvor man har flyttet en M19 fra Stützpunkt Agger til Hanstholm for å pusse den opp, og stille den ut på museum.





m19.jpg

Last ned:
M 19 Bilde av Tårn (3,53 MB)
Bunker til m 19 (4,01 MB)

Lagt inn 12. mars 2012 av Frode Gullstein

 
 

Bli medlem i dag!

For kun kr 150,- blir du medlem i Kvalvik Forts Venner. Fyll ut skjemaet nedenfor og vi sender deg en giro!
CAPTCHA image
Skriv koden ovenfor:




Støtt oss gjennom grasrotandelen:
Send GRASROTANDELEN 983779026 til 2020 (tjenesten er gratis)
Eller last ned og ta med når du tipper hos kommisjonær
 

Hjelp oss å hjelpe!

Klikk på, last ned, skriv ut og heng opp plakaten i ditt nærområde:

(C) Kvalvik Forts Venner - sponset av Ramvik AS - www.ramvik.no