fredag 18. august 2017







Husmødrenes utrettelige innsats



 Husmødrenes utrettelige innsats.

 Krigshverdagen var ikke heroisk. Den var travel i videste forstand. En mor og far hadde mer enn nok med å føre den daglige krigen, lappe og bytte klærtil konfirmasjonskjole, skaffe skotøy til mannfolkene på vedhogst, og ikkeminst skaffe mat. Kostholdet under krigen var både en studie i armod og fantasi- samt et barometer på store forskjeller i befolkningen.

Hvordan ville Norge sett ut uten Husmødrenes utrettelige innsats? Under den tyske okkupasjonen av Norge utviklet hverdagen sine rutiner. Folk talte merker og rasjoneringskort og sto i kø. Matauke ble dagens store oppgave. Familier, naboer og bedrifter dyrket opp parseller, holdtkanin, gris og geit. Små og store la ut på strabasiøse turer på sykkel, med båtog til fots for å skaffe mat på bordet. Bytting, svartebørshandel, bomturer ogkøståing krevde sin kvinne og mann. Jakten på nysiltmelk fra landet hørte tildagens orden.

 Langsomt gjennom de fem okkupasjonsårene høstet voksne, barn og ungdom ny erfaringer i å overleve. De sådde og sanket, alt fra settepoteter,gulrot- og kålrot frø til løvetannrøtter, nyper og tobakksplanter. Hvor mange meter divantrekk, gardiner, lakener og gamle klær ble sydd om? Hvor mange timer gikk med for å skaffe mat på bordet? Hvor mange måneder til sammen sto det norske folk i kø?

Vi vet ikke. Okkupasjonen innebar på en og samme tid en vanlig hverdag med skolegang og arbeid, og det var en annerledes hverdag med krig og fortvilelse.     

Noen strøk forble uberørt av krigshandlinger og uten særlige men fra okkupasjonstilværelsen.Andre steder, som Kristiansund, ble gjennomboret med varige arr. Mange stederpå Nordmøre var tyskerne bare sporadisk innom.

I byen var det flere tusensoldater, pluss fanger som marsjerte i gatene hver morgen og kveld. Å gi enmatbit til polakkene hørte til hverdagen for mange av krigsbarna. Å tigge drops fra tyske offiserer og konkurrere om sigarettsneiper, hørte hverdagen til.

På landsbasis sank levestandarden, men på samme tid fant det sted en sosial utjevning. Arbeidsløse, fiskere, skogsarbeidere og småbrukereøkte sin levestandard i løpet av krigsårene, nesten til det nivå befolkningen hadde før krigen. Dermed opplevde Norge det paradoksale resultat, har professor Edvard Bull påpekt, at massefattigdommen i Norge forsvant nettopp i de år dalandet ble forarmet.     

Hvordan var det mulig? Med tyskerne fulgte full sysselsetting - for første gang iNorges-historien. En storstilt utbygging av veier, jernbaner, tunneler,flyplasser og festningsanlegg ble satt i gang. Den tyske bygge virksom heten hadde ett siktemål; å vinne krigen for Tyskland. Men samtidig ble det norske kommunikasjonsnettet utvidet, og tusener nordmenn var i arbeid.     

Penger var det flust av - også for første gang blant folk flest. For dem som kom i arbeid slo det sterkt ut sosialt. Den praktiske og faktiske verdien av sedlene kunne være ganske liten. Det ble etter hvert lite å få kjøpt. På den annen side - mye kunne kjøpes for mange penger.

Verdien ble omkalfatret - noen regnet ut storsildfisket i antall sigaretter. Tobakk ogsigaretter, brennevin og flesk ble hard valuta.     

I magre tider fikk gamle slekts bånd ny verdi, de ga liv og mat. En tante i Sverige og enfetter på Oppdal var gullkantet sammenliknet med rasjoneringskortenes tilmålte,slett ikke alltid tilgjengelige kalorier. I en tilværelse med permanent varemangel, rasjonering,strømrasjonering og kontroller, gjennomgikk det norske folk en sjelden læringsprosess. I alt befolkningen fortok seg, måtte det improviseres.Det ene knepet etter det andre ble overlevert familie,naboer, venner og barn.

Håndverksteknikker ble holdt i hevd. Ikke på lenge hadde bygdesmeden hat så mye og henge fingrene i. Ikke få nevenyttige dyrket frem en liten snekker, dersom det bare var spiker og materialer å få tak i. Kaninbur og grisebinger ble manges svennestykke.    

 Erstatningsproduksjon var enorm. Hjemmelaget var vellaget. Det ble koktsåpe både sauetalg og nisefinner. Lys ble støpt som i gammel tid. Folk dyrkettobakk til eget bruk. Hele hagen ved Aldershjemmet i Clausens gate var full avtobakksplanter som ble tørket på loftet i Middelskolen. Egne poteter ble raspettil potetmel. Sirup ble kokt av selvdyrket sukkerroer og løvetannrot. Folkbrente kaffe av erter, eikenøtter og rug. Blader av ville bær og hage bær bleomhyggelig tatt vare på. Blåbær ble tørket til korinter. Stikkelsbær tilrosiner. Solbærblader til te. Karve og hyllebærblomster ble brukt motforkjølelse. Nyper ble tørket til te osv.

 Jernvarer var mangelvare. Defekte varer og alskens rusk og rask fikk bein og gå på. Små metalltråder, andre gjenstander og biter ble tilavgjørende deler i en hjemmelaget håndlykt eller sykkelbrems. Rustne bøydespiker gikk inn i en æra. Lær fikk et nytt liv - for eksempel som godtfolksoverlær på sko. En far med fem barn lærte seg å lage tresko, ble lokalskomaker. Menn er like nakne som kvinner i nød.     

Ungjenter bleinnviet i spinnekunsten. Eldre kvinner tok kardingen fatt på ny og spant sinegen ull som i tidligere tider. Matoppskrifter skiftet eiere. Især blant byfolkgikk kålrabi stekt i tran sin seiersgang, iblant kanskje med en krisekrem til dessert. 17. mai ble feiret i skjul med kålrabi a´ la´ ananas og prøvesmakingav «nytt» kakeslag. Muligens var det en fyrstekake, ispedd kamferdråper ogkunstig farge for å kamuflere kålrabien.     

Byfolk erobretnye territorier. De fikk grønne fingre. Prydhager og plener ble parseller og potetstykker. Gutter sikret middagen ved å skyte duer med sprettert. Ikke få serverte kråke og skarv for første gang. Måseegg smakte.     

 Mange kjæledyr måtte vike for villa gris, geit, ender, høner, sauer og kaniner. Guttene kjempet om løvetannbladene til for. Det ble inngått avtaler om tilgang på naboens ugress. Bur med netting satt opp etter alle kunstens regler. Kaninavl ble barnelærdom for tusener. Guttunger satte opp regnestykker med en vekst uten ende - salgetav livdyr i år, neste år, om ti år. Ja, kanskje var det bare krigens slutt somforhindret dem i å bli millionærer…      

Okkupasjonen ble rett og slett en skole for kvinner og menn, voksne og barn. Krigen var en streng lærer og pensumet var uten grenser. Det fantes tvang og muligheter på enog samme tid. Norge var ikke et ferdig utviklet industriland da tyskerne forsøkte å fange landet i sin felleseuropeiske favn. Jordbruk, skogbruk og fiske spilte fortsatt en hovedrolle i 1930-årenes norske økonomi og sysselsetting.     

 Av Hans Olav Brevig Og hva spiste vi til middag? Fisk, fisk og atter fisk. Iutallige variasjoner. Men også denne varen var det knapphet på, så både mor og far stod i fiskekø flere ganger i uka. Men fisk er godt og næringsrikt og varsikkert redningen for de fleste familier langs kysten. Det jeg husker best er likevel dessertene på søndager. Polentapudding med rød saus. Mødrene strevde under krigen for å lage velsmakende middager. Dersom noen har maktet åvirkeliggjøre ordtaket fra folkeeventyrene om å ”koke suppe på en spiker” så må det ha vært den hær av kvinner som sørget for vårt daglige brød. Kvinnene og mødrene er krigens glemte helter. De har aldri fått den ros de fortjener! 

 5.august opplyste politiet at 80 prosent av alle brukte sykler som utbys til salg er stjålet. Vanlige husholdninger kunne i år ikke gjøre regning med å få tildelt sylteglass og krukker. Anvisninger ble gitt til skade lidte og nygifte. På Østbanen i Oslo var det lange køer av bærplukkere på vei ut i marka. 







Last ned:

Lagt inn 11. mars 2012 av Frode Gullstein

 
 

Bli medlem i dag!

For kun kr 150,- blir du medlem i Kvalvik Forts Venner. Fyll ut skjemaet nedenfor og vi sender deg en giro!
CAPTCHA image
Skriv koden ovenfor:




Støtt oss gjennom grasrotandelen:
Send GRASROTANDELEN 983779026 til 2020 (tjenesten er gratis)
Eller last ned og ta med når du tipper hos kommisjonær
 

Hjelp oss å hjelpe!

Klikk på, last ned, skriv ut og heng opp plakaten i ditt nærområde:

(C) Kvalvik Forts Venner - sponset av Ramvik AS - www.ramvik.no